Er det noen lik meg i Kjøpsvik - eller som har bodd der? Gjertrud Grimsbo vil gjerne finne sine søsken også i Kjøpsvik. – De kan være i alderen 25-50 år pluss/minus. Men som jeg sa, min far var fisker med stort nedslagsfelt over flere tiår, så alderen på dem kan være vanskelig å si. Pappa fortalte meg litt da jeg som 13-åring fant ham, før han lukket hjertedøra si for meg. Derfor mener jeg bestemt at jeg har to søsken som har vokst opp i Kjøpsvik. De trenger ikke være bosatt der i dag. (Foto: Privat)
Har brukt hele livet på å pusle sammen familien sin:

–⁠ Jeg håper nå å finne mine to siste søsken som ble født i Kjøpsvik

Gjertrud Grimsbo håper bildet av henne selv og en diagnose med «vonde knær» kan bidra til at hun finner sine to siste søsken, som hun har hørt vokste opp i Kjøpsvik.


Målselvkvinnen gråter på telefonen. Hun er ute og kjører bil et sted i Troms, og har den siste uka vært gjennom en følelsesmessig berg og dalbane etter å ha oppsøkt familien sin på Helgeland, som ikke visste om henne. Nå er forundringspakken av en familiehemmelighet i ferd med å bli helt pakket ut etter 47 år. 

Hun trekker pusten. Gråter litt, og sukker tungt. Stemmen er innom alle registre i løpet av telefonsamtalen. Fra gråt til latter. Fra sinne til forundring. Fra fortapt til gjenvunnet glede. Over at også hun har en familie. En familie som vil vite av henne.

Etterlyst på FB

21.juni kunne folk i Kjøpsvik lese dette på Facebook-gruppa: Hva skjer i Kjøpsvik og omegn:

«Admin får slette dette innlegget om det ikke er ok. Men jeg vet ingen steder å henvende meg i denne saken.

Jeg leter etter mine søsken, og har fått en pekepinn om at noen har vokst opp i Kjøpsvik. Har du en far som er død, som kom fra en øy på Helgeland, kan det være det er nettopp DEG jeg leter etter. Jeg vil gjerne finne mine søsken. Ta kontakt på PM om du tror dette kan være deg, eller du vet hvem det kan være.

Gjertrud»

Mor til to

Det er en helt vanlig kvinne som har skrevet dette innlegget. Mor til to, kjæreste med en politimann, jobber på to sykehjem i Målselv. Liker oppussing og bilmerket Porsche. Kom først til ulykkesstedet i Balsfjord en marsdag i 2015, der to mennesker tragisk mistet livet. Det var ikke første gang hun var første person på et ulykkessted med dødelig utfall. Det skjedde også i 2011.

Målselvkvinnen har med andre ord opplevd mer enn nok dramatikk og tragedier, til å vite å sette pris på det når livet smiler.

Og akkurat nå føler hun at sollyset virkelig har tatt tak i sjela og livet hennes. Hun er i ferd med å pusle sammen den familien hun hele oppveksten har savnet, og kanskje innerst inne som en liten tenåring håpet var der. Men hun fikk ingen hjelp til å søke – til å finne. Det måtte hun klare selv.

Stor skam

– Jeg ble født på 70–tallet, og den gang var det forbundet med stor skam å føde et barn utenfor ekteskap. Derfor fant jeg aldri min plass i familien. Følte ikke at jeg hørte til. Min mamma er nå dement, og ville aldri fortelle meg hvem min far var. Etter hvert som årene har gått, har jeg skjønt at han var en mann med et stort nedslagsfelt, sier Gjertrud Grimsbo både med gråt og latter i stemmen.

– Det er selvsagt veldig spesielt når noen driver og nøster opp i eget liv, som jeg gjør nå, og finner ut at jeg har søsken fra Kjøpsvik. Sannsynligvis to som har vokst opp der. Om de har samme mor eller ikke vet jeg ikke. Jeg har hørt noen rykter, men kan selvsagt ikke være spesifikk her.

Ikke enebarn likevel

Hun vokste opp alene sammen med sin mor og stefar.

– Han som var min stefar, trodde jeg var min far. Min mor holdt denne familiehemmeligheten for seg selv, og ville aldri hjelpe meg. Nå som hun er dement og på sykehjem, har jeg ingen mulighet til å få henne i tale. Som et «uekte» barn født på 70–tallet, har jeg alltid følt meg utenfor – og ble behandlet deretter. Mitt store spørsmål ble: Hvem er jeg? Da jeg var cirka 13 år fikk jeg vite hvem min far er, men han ville altså ikke vite av meg. Han kom fra ei bittelita øy på Helgeland; Lurøy. Min biologiske far, som jeg bare kaller ved initialene hans LN, var fisker og dermed innom mange havner opp gjennom kysten. Jeg har ni søsken. Sju av dem har jeg funnet.

Gir seg ikke

Hun har brukt store deler av livet til å finne familien sin, og først og fremst den biologiske pappaen sin. Hvem var han, hva gjorde han, hvor bodde han – og hadde han familie? Og gjett om han hadde. Til sammen ti barn rundt omkring, der alle åpenbart ikke vet at de har søsken på jakt etter dem.

– Da jeg fikk høre navnet hans, tok jeg telefonkatalogen for meg og ringe alle i landet med dette navnet. Da var jeg ei veldig ung jente. Hun ler av seg selv. Hører for et vanvittig stort arbeid en 13-åring la på sine skuldre for å finne den som kanskje var mest lik henne selv. 

Fant ei øy

Og selv om hun til slutt fant en pappa som ikke ville vite av henne, fant hun ei øy på Helgeland «full» av sånne som henne selv. Jenter lik Gjertrud. Tanter, søskenbarn og andre familiemedlemmer lik henne selv, og med samme svakhet; vonde knær.

Vi skriver juni 2022, og den 47 år gamle Målselv-kvinnen og tobarnsmammaen har psyket seg opp og satt seg bak rattet i bilen sin. Destinasjonen er Lurøy, og mange av husene der hun vet det bor slektninger av henne.

Fra dør til dør

– Jeg gikk bokstavelig talt fra dør til dør, og kunne jo risikert å møte mennesker som slett ikke ville vite av meg. I stedet har jeg nå fått en vanvittig stor familie – den familien jeg har manglet og savnet hele livet. Min tante og onkel kommer og besøker meg i august, sier hun frydefullt som et barn.

Gjertrud er kjempeglad for alle søsknene hun har funnet, og sier det selvfølgelig er opp til enhver om de ønsker kontakt i fremtiden.

Behov

– Jeg ønsker ikke å dytte meg selv på noen andre, men jeg hadde et enormt behov for å vite noe om farsslekta mi. Fra å tro jeg var et uønsket barn, er jeg nå omfavnet av en rekke mennesker som viser interesse for meg – kjærlighet til meg. Folk skal naturligvis ikke tvinges til å ha et forhold til hverandre, men ved å vite om hverandre har vi en reell mulighet til å bli kjent – selv om det skjer i voksen alder. Jeg tenker at nå kan bare alt bli bedre.

Gjertrud kan bare håpe at hennes etterlysning skal bli lest av en eller kanskje to mammaer, som bærer på en hemmelighet om fiskeren som besøkte havner langs kysten – og som åpenbart var glad i damer. Hun håper disse kvinnene kan hjelpe henne til å fullføre letingen etter sin familie – etter sine søsken. 

– Jeg finnes!

– Jeg har bare lyst å si jeg finnes – og jeg vil bli kjent med deg! Ingen trenger å føle redsel for at de skal bli nedringt av meg. Jeg har bare et ærlig ønske om å forene en søskenflokk som ikke har visst om hverandre, som ikke er gitt muligheten til å bli kjent med hverandre. Som ikke fikk muligheten til å vokse opp som familie.

Hun forteller om presset hun har kjent på og levd med over så mange år, og som kulminerte med at legen valgte å sykemelde Grimsbo over en lengre periode etter Helgelandsturen, som likevel var en gedigen opptur.

– Det er merkelig når følelser som glede, tristhet og bitterhet smelter sammen. Jeg vet ikke om det er sjokket over at familien faktisk ikke avviste meg, men tok imot meg med åpne armer som har ført til dette følelsesmessige krasjet jeg opplever akkurat nå. Min redsel ble møtt med åpenhet, og slik ønsker jeg å møte mine to siste søsken også. Jeg vet dere finnes, og dere er hjertelig velkomne til å banke på min dør. Den skal åpnes. På vidt gap!

Debatt
NordSalten Avis oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.