Arkivfoto: Cermaq sitt anlegg i Horsvågen, Hamarøy.
Debatt:

Lakseoppdrettsnæringen er ikke bærekraftig –⁠ ingen nye anlegg i Vestfjorden nå!

Meninger: Dette innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og gir uttrykk for skribentenes holdninger.


Av Bård Rørvik

Oppdrettsnæringen har de siste 20 årene ukritisk fått tildelt lokaliteter langs vår langstrakte kyst, et sugerør ned i vårt nasjonale fellesgode - havet. Volumet av produsert biomasse(fisk) har økt radikalt, og representanter for næringen og flere politikere har uttalt at lakseoppdrett skal bli den «nye oljen» når oljeindustrien fases ut.

Min bestefar var fiskerbonde, og av han lærte jeg mye om havet. Som barn fartet vi ofte på bergene ut mot Utåker. Horsvågen var en kjent fiskeplass for stor torsk, og rett utenfor bukta satt vi uersniken. Nå er Horsvågen en av mange oppdrettslokaliteter i Hamarøy/Steigen. Her ble det for et par år siden plassert et såkalt visningssenter for oppdrettslaks, målsetting å bedre oppdrettsnæringens omdømme, men som også sannsynligvis gav Cermaq en visningskonsesjon, tillatelse til å øke biomassen på lokaliteten. Nå eser denne lokaliteten ut i Økssundet. Det samme gjelder de andre lokaliteter rundt om i kommunen. En ny lokalitet ble i fjor anlagt øst for Husøyvær, et fiskerikt og særlig viktig fugleområde med et marint verneområde som nærmeste nabo! Sagfjorden og tilgrensede områder huser nå hele 7 oppdrettslokaliteter!

Alle politiske partier har programfestet viktige målsettinger for havbruket. De mest optimistiske proklamerer en dobling av produksjonen frem mot 2030 og femdobling frem mot år 2050. Myndigheter og næringsaktører flagger høyt at havbruksnæringen skal oppfylle bærekraftsmålene. EUs krav innebærer at skal næringer klassifiseres som bærekraftige, skal de ikke ha negativ innvirkning på artsmangfold og sunne økosystemer. 

Riksrevisjonen gav for noen år siden ut en rapport som så på forvaltningen av havbruk i Norge. Rapporten sier blant annet at ordene bærekraft og miljøtilpasning bare er ord til pynt. Tillatelser gis lokalt uten at noen ser på helheten. Konsekvenser på tvers av kommunegrensene vurderes knapt, sykdommer er fortsatt et stort problem, og hvordan står det til med oppdrettslaksens helse? Økokrim mener næringen tar uforsvarlig høy risiko og begår lovbrudd i jakten på profitt.

Tidligere fiskeri og sjømatminister Odd Emil Ingebrigtsen uttalte i august 2021 at norsk havbruk er verdensledende på bærekraft. Han forholder seg ikke til fakta om norsk havbruk, men framsnakket næringen ukritisk, i ren Donald Trump-stil.

Oppdrett er en trussel mot det biologiske mangfoldet gjennom rømninger og lakselus. Villaksen har gjennom naturlig utvalg over tusener av generasjoner et genetisk mangfold som gjør den tilpasset de utfordringer den har gjennom en livssyklus. Villaksen er nå klassifisert som truet, plassert på rødlista. Rømt oppdrettslaks har bidratt til «genforurensning» av villaksen. Gener fra rømt oppdrettslaks er nå også funnet hos laks i flere elver på den svenske vestkysten. Svært skadelig for bestanden, sier svenske forskere.

Lakselus medfører økt dødelighet hos villaksen i store deler av landet. Man må heller ikke glemme sjøørreten, den vandrer i fjordene før den går opp i elvene for å gyte. Dermed mer utsatt for å bli angrepet av lus. Mange lokale sjøørretstammer er så og si utryddet i fjorder der tettheten av oppdrettsanlegg er stor. Gjennom årene har næringen benyttet tonnevis med ulike kjemikalier for å bli kvitt problemet. Over tid opparbeider lusa immunitet og nye kjemikalier må utprøves uten vurdering av de biologiske konsekvenser for livet i fjordene knyttet opp mot anlegg. Trafikklyssystemet som regjeringen innførte ser bare på lus, ikke dødelighet og sykdom. Dette blir fundamentalt feil, sier Edgard Brun ved Veterinærinstituttet, oppdrettsnæringen bryter dyrevernloven.

Nå har man gått over til spyling, varmebad og "rensefisk" som leppefisk og rognkall og resultatene fra disse forsøkene er deprimerende lesning. De siste årene er det satt ut ca. 50 millioner rensefisk i merdene hvert år. Ut fra et fiskehelseperspektiv er dette ikke uproblematisk. Halvparten av rensefisken dør mens resten bare forsvinner. Er det rett eller galt at vi ofrer 50-60 millioner rensefisk for at laksen skal få et bedre liv?

Hvordan står det til med fiskehelsen til oppdrettslaksen? Årlig er det 400-500 sykdomsutbrudd langs kysten vår. Betydelige mengder patogener (virus, bakterier og sopp) spres fra smittet og syk fisk. Konsekvenser for villfisken? Omtrent 20 prosent av laksen dør før den når slakteferdig alder. Dette omtales av næringen som «svinn», men representerer et enormt antall laks. I 2020 ble det satt ut 300 millioner smolt, og det er en samlet dødelighet på mer enn 50 millioner fisk i sjøfasen. Mange av disse dør av virussykdommen CMS, også kalt hjertesprekk. I noen anlegg på Vestlandet dør nesten hver tredje fisk. Ifølge dyrevelferdsloven defineres god dyrevelferd at fisken er frisk og sunn, vokser normalt og har normal adferd. Det skal ikke benyttes metoder som er smertefulle eller skader fisken, og de må ikke utsettes for langvarig stress og belastning.

Så er det lokale utslipp. I motsetning til norsk landbasert industri har oppdrettsnæringen nærmest fått blankofullmakt til utslipp i fjordallmenningene. Utslipp av næringssalter vil påvirke algeproduksjon i områder opp mot anleggene. Fosfor er en svært viktig bestanddel i kunstgjødsel og fôr til oppdrettsfisk. Fosfor er et grunnstoff som inngår i levende individs arvestoff og dermed viktig for både planter og dyr. Hvert år blir 12 000 tonn fosfor tilført fiskeoppdrettsanlegg i vann gjennom fiskefôr. Av dette går hele 9000 tonn til spille, enten gjennom fôrsvinn eller ved at næringsstoffet ikke tas opp av fisken og dermed forsvinner ut med fiskens avføring. Fosfor er en begrenset ressurs, og det advares mot en fremtidig global mangel.

Fôret som oppdrettslaksen spiser består nå av 70-80 prosent plantebaserte ingredienser, rapsolje og soya. FNs ekspertpanel sier at det er mindre akseptabelt å okkupere landarealer til fôr-produksjon når disse arealer er egnet til å produsere menneskemat. De siste 20-30 prosentene av fôret er fiskeolje og fiskemel. Disse to råvarene kommer blant annet fra hel villfisk som fanges utenfor kysten av Sør Amerika og vestkysten av Afrika. I konkurranse med fôr-industrien, de betaler bedre, blir mindre fisk tilgjengelig for lokalbefolkningen. Råvarene som benyttes er det begrenset tilgang på og oppdrettslaksen konkurrerer om de samme ressursene som brukes til mat for mennesker og for til husdyr. Kort oppsummert, er det ikke etisk betenkelig når oppdrettsnæringen bruker 2 «måltider menneskemat» for å produsere et måltid laks?  

Hva med klimaregnskapet? Et mer plantebasert fôr, økt arealforbruk i Brasil, transport fra Sør Amerika, er ikke positivt sett i et klimaperspektiv. Økt vekst, større anlegg, mer avansert utstyr, økt bruk av service-og brønnbåter og produksjon av legemidler og rensefisk, men samtidig økt dødelighet fører til dårligere utnyttelse av fôret. Flytransporten av laks til USA og Asia, tusenvis av trailere på vei til bestemmelsessteder i Europa, slår også negativt ut.

Dagens lakseoppdrettsnæring er ikke bærekraftig. Den er en trussel mot det biologiske mangfoldet. Lakselus har bidratt til en reduksjon av villaks og sjøørretpopulasjoner langs kysten vår. Rømt oppdrettslaks påvirker genmangfoldet til villaksen negativt. Lokale økosystem, fjorder, utsettes for massiv tilførsel av avfall som inneholder både organiske og uorganiske forbindelser. Oppdrettslaksen er et levende individ og ethvert levende vesen har en egenverdi. Den store tettheten av laks i merdene gjør at sykdomsutbrudd får store konsekvenser for fiskens helse. Metoder som benyttes til avlusning stresser fisken og fører til massedød i mange anlegg. Etiske problemstillinger knyttes til fôrproduksjonen og flyfrakt av laks bidrar ikke positivt i et klimaregnskap.

Økt kunnskap om de negative sidene av lakseoppdrett er nå godt dokumentert. Næringen kan ikke lenger gå i strupen på seriøse forskere, forskningsinstitutter og stille spørsmål om kvaliteten på denne forskningen. Det hjelper ikke lenger å engasjere advokater, PR byrå og «troende» politikere eller bestille konsulentrapporter eller egne «forskningsresultater». Historien forteller at næringen opp gjennom årene har benyttet rene mafiametoder for å diskreditere seriøs forskning. I 2020 oppnådde laksenæringen tidenes dårligste omdømme i en måling fra Kantar.

Grunnrentebeskatning klarte næringen å komme seg unna. Skremmende at et flertall av stortingspolitikerne stemte mot en slik grunnrente. Et iherdig lobbyarbeid av næringen gav det ønskede resultat. Hvorfor skal ikke en næring som til de grader gjør superprofitt gjennom bruk av fellesskapets arealer, våre fjorder og havområder, betale grunnrente til fellesskapet? De store oppdrettsselskaper er børsnoterte og utenlandske eiere stiller selvfølgelig store krav til høy lønnsomhet. Næringen genererer enorme inntekter og mesteparten av disse forsvinner ut av landet, og antallet «laksebaroner» stiger hvert år. Hadde en negativ holdning til grunnrentebeskatning vært politikken da vi fant oljen i Nordsjøen ville Norge vært et fattigere land.  

Det planlegges nå et gigantanlegg utenfor Tranøy i Hamarøy. Nordlaks har søkt om å få plassert en såkalt havfarm der. Forsøk med denne typen anlegg har så langt ikke innfridd forventningene til verken fiskehelse eller bærekraft. På vestsida av Lundøya i Steigen har Cermaq søkt om å få disponere en ny lokalitet. Det er stor lokal motstand mot at oppdrettsgiganten skal få okkupere et nytt havområde. Foreningen Bevar Vestfjorden gjør et godt informasjonsarbeid for å hindre etableringen av havfarmen utenfor Tranøy.

Mi oppfordring til lokalpolitikere i disse to kommunene: Ikke gi flere tillatelser til lakseoppdrett nå. Næringen er ikke sitt ansvar bevisst, det tukles med naturen i jakten på kortsiktig profitt. Det må tenkes mer på fiskevelferd i framtidig teknologiløsninger. Næringen må først bevise at den har livets rett og er bærekraftig. Føre var prinsippet må være en viktig ledesnor når beslutninger tas.
 
Kilder: Risikorapport norsk fiskeoppdrett 2021(Havforskningsinstituttet), Fiskehelserapporten 2020 (Veterinærinstituttet), data fra Folkehelseinstituttet, Statistisk sentralbyrå, SINTEF, Økokrim, diverse fag- og avisartikler og boken «Den nye fisken».