Av Rolf Steffensen

Gamle Tysfjord kommune fikk 150 år før den ble revet i filler. Sørgelig, sa noen. På høy tid, sa andre. I dag, bare to år senere, er det mange av oss som innser at det samme kan skje igjen, med nye Hamarøy.

Den siste tidens innbyggerinitiativ har vist at spenningene som en gang var i gamle Tysfjord, ikke har blitt borte. De har bare forflyttet seg. Til nye Hamarøy.

I en tidligere kronikk, med adresse gamle Tysfjord, skrev jeg om «elefanten i rommet». Elefanten i rommet, den gangen som nå, er den alle ser, men ingen snakker om. Den er her fortsatt. Det er den vi har eller får i tankene når det stadig påpekes at noen av oss, mer enn andre, møter fellesskapet med urimelige krav og forventninger. Elefanten nevnes sjelden ved navn. Men alle vet hvem den er. I mange år holdt den seg i ro. Så lenge den satt lenket og selv aksepterte sin skjebne la vi knapt merke til den. Den sitter ikke stille lenger. Den vrir seg, tramper og brøler. I motsetning til før, insisterer den på å bli sett og hørt, og være det vi alle tar for gitt i egne liv – fri til å forme sin egen framtid, men som elefant. Ikke rart vi kjenner oss utfordret og redd for å bli tråkket på.

Kjære sambygdinger, de gode nyhetene er at elefanten i rommet er ingen elefant! Den er folk. Helt alminnelige folk. Identifiserbare og gjenkjennbare som en gruppe sambygdinger som ikke lenger aksepterer å bli utsatt for individuell og strukturell forakt, vold og urett. Eller rasisme, om vi vil.

I mange av sine 150 år var Tysfjord som kommune en slagmark for norsk nasjonsbygging, fornorskningspolitikk og rasebiologisk tenkning og praksis. Det var samene som fikk unngjelde, men i realiteten gikk ingen av oss fri. Da det endelig ble bedre tider fikk Tysfjord kommune knapt noen hjelp overhode til å bearbeide og rette opp i alt som hadde gått galt. Derfor var det få, om noen, som så eller forsto, hvor fundamentalt ødeleggende det hadde vært for liv og helse å måtte snu seg bort fra og skamme seg over utilstrekkeligheten i sitt eget, i språket og kunnskapen hjemmefra, over å måtte ta inn over seg at heltemodig krigsinnsats med den djupeste forakt ble gjort til landssvik, og at nedarvede materielle og immaterielle verdier ble ringeaktet og gjort til mindre enn ingenting gjennom bl.a. 1970-tallets boligaksjon. En av mine venner fra Hellemofjorden sa det slik, da han en gang så tilbake på livet sitt: -Det er som jeg har vokst opp i en krigssone. Traumene og de posttraumatiske stresslidelsene har ødelagt livet mitt.

Med tanke på historien og det totale fraværet av offentlig anerkjennelse og det som på engelsk kalles «restorative justice», dvs tiltak som gjenoppretter det som er blitt ødelagt, hadde ikke Tysfjord kommune en sjans til å overleve. Skal Hamarøy overleve må vi, sammen med storsamfunnet og alle gode krefter, ta helt andre grep. Og da, kjære sambygdinger, nytter det ikke å gjenta feilene fra i går. Vi kan ikke fortsette å tilby utilstrekkelige offentlige tjenester som ikke svarer på fundamentale behov forårsaket av samfunnets urett. Vi må også innse at ingenting løses ved å støte det ubehagelige bort ved stadig på nytt å tegne nye streker på kartet!

Hva i all verden skal vi gjøre da? Vi må alle stå sammen, og vi må GÅ sammen om et felles krav overfor landets sentrale myndigheter om å ta ansvaret for den uretten som Norge som nasjon har gjort seg skyldig i overfor samene og som vi som lokalsamfunn i realiteten har måttet stå alene med.

På veien dit må vi likevel begynne med oss selv, ved å anerkjenne hverandres opplevelser og posisjoner.

Det gjør vi bare ved å møtes, lytte til hverandre, og la oss berøre av hverandres fortellinger og smerte, ikke bare vår egen. I så fall er det fortsatt håp om at nye Hamarøy kommune kan bli en god kommune å leve i for alle, der ingen av oss er dømt til å repetere gamle handlingsmønstre, der den enes makt alltid trumfer den andres avmakt.