Hvis kultur skal være næring må vi bli enige med oss selv om to ting; hva er kultur og hvem skal den være næring for?

Å prøve å definere kulturbegrepet kan være en øvelse på lik linje med japanske pusteteknikker ved søvnløshet. Selve begrepet er så vidt og innholdsrikt at selv Store Norske Leksikon går i søvnfella når de gjør forsøk på en forklaring;

"Kultur brukes i en rekke forskjellige sammenhenger med ulike betydninger. Vanligst er det å snakke om kultur i forbindelse med tanke-, kommunikasjons- og atferdsmønstre hos mennesker, og da i både vid og snever forstand"

Jeg hører bestefar og flere andre kulturskeptikere snu seg i grava allerede så jeg forter meg å gå rett på snever forstand, da det er her jeg har ting på hjertet. Jeg velger å være så snever at jeg snakker om den kultursektoren som inneholder kunst og musikk;

Som utøver (musiker), arrangør og ikke minst bruker av kultur, skal jeg forholde meg rolig i båten mens jeg prøver balansert å sette fingeren på et par punkter jeg ønsker debatt rundt, men først en snartur tilbake til Store Norske Leksikon;

"Musikk er en kunstform som bruker lyd organisert i tid til å skape berikende opplevelser gjennom lytting, dans eller framføring"

Ok, da vet vi det. Og vi vet også at hvis man blir ordentlig flink til dette så kan man ha det som jobb. Hver dag hele året, kanskje hele livet. Når folk vil høre musikken din så kjøper de plata di eller går på konsert. Dette betales med penger, men du får ikke alle disse pengene selv. Klarer ikke musikken å skape berikende opplevelser så kan det hende du må finne på noe annet.

Han som har produsert plata di får litt når låta spilles på radio. Den som eier rettighetene til innspillingen får litt, lydteknikeren på konserten skal også ha til smør på skiva og er det mørkt i salen så vil lysmannen også ha litt før han lager magisk lys til hit-låta di. Det spiller ingen rolle om du er popstjerne eller sing-songwriter Egil fra Kråkmo. Folk skal ha det samme. Sånn fungerer bransjen. Lysbordet til lysmannen koster 250.000. Lydanlegget til lydmannen koster en million. 

De driver med næring.

Skal du booke en middels stor artist til en festival i Norge i dag så er det mange som står på lønningslista. Dette kan du som arrangør være så uenig i som du vil, men du kommer sjelden noen vei. Det er ikke lukrativt å drive festival, det er rett og slett et sjansespill. På den relativt store Månefestivalen i Fredrikstad i 2003 kom det 11 personer for å se Åge og Sambandet fordi festivalen opplevde Østfolds svar på syndeflod og monsunregn den kvelden de syv joviale trønderne gikk på scenen. Dårlig business for festivalen, men sånn er det av og til. Motörhead kom heller ikke på grunn av sykdom og festivalen gikk i prinsippet konkurs. Det er risky bissniss å være arrangør. 

Artist og produksjon skal tjene penger. Det samme håper arrangør. Kan kulturen være næring for begge? 

De som koster en brøkdel

Hva med de som ikke skriver sine egne låter? De som ikke har management og produksjon i ryggen. De som har lagt sjela si i å spille andres låter. Hva med de?

De koster en brøkdel, er lett tilgjengelige og finnes over hele landet. Det er for seint å booke Beatles, men med litt research finner du et norsk band som spiller like bra. Samme med Pink Floyd eller Rolling Stones. Sånn er det og sånn vil det være i overskuelig fremtid. Det er disse musikerne som i stor grad fyller puber, ungdomshus og grendehus fra sør til nord hver helg, hele året. Skaper latter, glede, tårer og frustrasjon for enkelte som ser at det går an å treffe mennesker rett i hjertet ved å kopiere Kurt Nilsen som kopierte BONO, den gangen. Forresten er det kø i baren.

Det går rundt for pubeier og trubadur.

Samarbeid

Ok, koden er knekt. Det er tid for samarbeid. På små plasser som Steigen eller Hamarøy er det små marginer enten man booker han som synger som Kurt (eller var det BONO?). Arrangøren ønsker gjester. Musikerne ønsker publikum. Ingen er tjent med arrangement som kolliderer i kalenderen. Greit nok sokner vi til ulike bygder og avkroker, men vi trenger ikke gjøre det vanskeligere for oss selv enn høyst nødvendig. En arrangementskalender som er strippa for alt som heter rømmegrøt, laks og basar. En egen kalender for de som skal arrangere pubaften med trubadur  eller konsert med Hellbillies på campingen. En kalender med såpass store tall og bokstaver at det blir vanskelig å legge inn kolliderende arrangement. 

Vi går inn i den lyse årstida, fullspekket med lyd og opplevelser (lys har vi). Det er små og store grunner til å booke små og store band. 

Dere konkurrerer ikke på annen måte enn å gjøre det vanskeligere for hverandre, i motsatt fall. 

Snakk sammen. Unn hverandre suksess!