Av Renée Sabine

I kjølvannet av medieoppslag og opphetede debatter de siste dagene sitter jeg igjen med en stor vond klump i magen. Diskusjonen har rast til nivåer jeg ikke kjenner meg igjen i og som vi som kommune ikke er tjent med. Kan vi dra denne diskusjonen til det det handler om. Hvordan vi kan styrke denne kommunen. Hvordan vi kan gjøre denne kommunen til et godt sted å vokse opp. 

Stort sett føler man avmakt når man ser på politikk. Spesielt når man ser på nasjonal politikk. I mitt hode hadde jeg alltid tenkt at lokalpolitikk var et område man kunne oppleve mer rettferdighet, medbestemmelse og mulighet for å dra politikk bort fra spill og interne avtaler. At man kan diskutere og gi innspill i prosesser, fordi avstanden mellom makt og mannen i gata er liten. Slik har det ikke vært i Hamarøy kommune de siste to årene. 

Når man føler avmakt tyr man ofte til desperate handlinger. Senest så vi dette i form av en underskriftskampanje som føyer seg inn i rekken av flere politiske grep for å få kommunen dit man ønsker.

Som følge av disse grepene har vi endt opp i en debatt jeg ikke kjenner meg igjen i. Og uttalelser i etterkant av underskriftskampanjen er ei heller er noe jeg føler representerer meg og mitt. Ønsket og håpet mitt i denne saken er at vi skal se alvoret slik politikken i kommunen står i dag. At vi kanskje må starte med blanke ark og rykke tilbake til start. 

At saken blir dratt dit vi står i dag er med bitter smak i munnen. Personlig ser jeg på det samiske som en styrke, ikke en svakhet i kommunen. I barnehage, på skole, videregående skole og i samfunnet. Jeg ser på det som en helt unik mulighet at mine barn kan lære seg samisk kultur og samisk språk som de igjen kan ta med seg videre ut i verden. 

Vi er en familie på fire, vi skal bygge hus og ønsker at barna våre skal vokse opp i de samme trygge rammene som vi selv har gjort. Det siste året har vi diskutert om det politiske klimaet og utviklingen vi ser i kommunen vil gi barna våre akkurat dette. Når jeg ser diskusjonsklimaet og måten man snakker til, og om hverandre i mediene og sosiale medier er det med en stor bismak. Er det i det hele tatt mulig å skape gode trygge rammer i et slikt samfunn? 

Kan vi så diskutere hvordan vi kan styrke denne kommunen som allerede er sårbar og liten? Vi kan starte med helsetjenestene og hvordan vi skal løse dette, men vi må fort også løfte blikket til framtiden. Hvordan ska vi få barn til kommunen og hvordan skal vi få barnefamilier til å bli. Dette er et område vi må bevege oss inn i, og vi må starte med å løfte fram det positive med kommunen. Gi de som er nysgjerrige på Hamarøy noe positivt å lese om. Og her ligger også en utfordring til media: løft fram alt de positive som finnes her, for ja det finnes også i mengder. Det må bare synliggjøres. 

Og videre i diskusjonen: prøv å husk på ekkokammrene. Vi lytter til de vi allerede er enig med og forsterker budskap gjennom dette. Og vi skaper fiender. Sett deg ned med en av annet postnummer, med andre tanker i debatten. Samle informasjon og kunnskap og bli kjent med. Jeg tror kanskje vi alle vil se at vi ønsker og har samme visjon. Vi elsker bygda vi er fra. Vi vil bo her og bli gamle her. Og vi vil ha bolyst. 

Og misforstå meg rett. Jeg sier ikke at det noen føler på og ikke føler på er riktig eller galt. Jeg mener bare at det nå er på tide å snakke og jobbe sammen og opp mot de fordelene vi har som kommune. Dersom vi ikke gjør det taper vi alle sammen i det øyeblikket Hamarøy kommune er historie.