Av: Silje Kristin Meisal

Denne helgen er det konfirmasjon i Hamarøy, og jeg får være med på festen, som fadder. Jeg husker med glede da jeg selv var prest i Hamarøy. Det fineste jeg visste, var å ha konfirmanter. Sammen med resten av staben fant vi stadig nye og kreative måter å formidle Guds kjærlighet på.

Vi lot dem for eksempel selv fylle inn slik i setningen som går i kommende søndags prekentekst:

For så høyt har Gud elsket ___________ (fyll inn eget navn) at han gav sin sønn, den enbårne, for at _____________ (fyll igjen inn eget navn) som tror på ham, ikke skal gå tapt, men ha evig liv.

Hensikten var at de skulle se navnet sitt i sammenheng med de to ordene som kommer før, at Gud elsker dem.

Jeg håper det også har skjedd. At de så det svart på hvitt, og kjente det, at de var elsket av Gud.

Samtidig er jeg redd for at denne ganske kjente setningen fra Johannes-evangeliet har gjort at noen kjenner på det samme som meg; at det bare gjelder hvis jeg tror. Da blir det å tro til en prestasjon, og premien for å tro: At Gud elsker meg. Jeg tror det er mange som har kjent det slik, og at det også er derfor noen ikke ønsker, vil eller får til å tro, gå i kirken eller kalle seg kristen.

Det synes jeg er dumt, for Gud elsket oss først. Ja, Han elsker oss både først og sist, uten premiss og uten krav. Det finnes mer enn nok krav vi stilles fra andre mennesker og fra oss selv. Hos Gud er vi bare elsket, uansett.

Det er også derfor det står først. At Gud elsker _______ (fyll inn eget navn).

Så, ta gjerne frem en penn og fyll inn navnet ditt selv. For så høyt har Gud elsket deg og meg.