Av: Heidi Maria Steinback Sørensen
Den siste uka har jeg lest litt om hvordan vitenskapelige fakta produseres, og hvordan vi mennesker forsøker å bestemme oss for hva som er sant. Jeg ble litt overrasket over hvor mye av det vi aksepterer som sannhet som faktisk ikke er mulig å dokumentere eller bevise. (eks. The big bang, Darwin's utviklingslære og relativitetsteorien) Det er også veldig mye vi en gang trodde var sannhet, som viser seg å være feil. (eks. Planetenes bane, at det å vaske seg var skadelig og at jorden var flat) Det har også vært en god del groteske vitenskapelige sannheter gjennom historien som raseteori, tortur mot psykiske lidelser og kvikksølv som medisin. I forhold til Gud og kristendommen så er det også ting som har forandret seg. Det har tidvis vært mye rart som har blitt presentert som Guds vilje, f.eks avlatshandel, heksebrenning og forbud mot fiolin, for ikke å snakke om inkvisisjonen, korstog og slavehandel. Når kirken har rotet seg inn i maktrus, eller mektige folk har misbrukt Guds navn til inntekt for egen vinning og undertrykkelse av andre, så har det i de siste 2000 årene alltid vært noen som har protestert og pekt tilbake på Jesus og hans lære; nestekjærlighet, fred, sannhet, nåde, tilgivelse, rettferdighet, likeverd og oppofrelse m.m. Til forskjell fra vitenskapen, som stadig finner nye sannheter, har altså kristendommen stadig gått tilbake til den opprinnelige sannheten. Vi har lett for å tro at vi, i vår tid, er de som vet mest og best og at våre forfedre og mødre var litt enfoldige. Da er det kanskje litt overraskende at det fantes veldig smarte folk for 2- 3- 4.000 år siden også som faktisk tenkte ut mye av grunnlaget for det vi lærer i dag. At noe er nytt og tilsynelatende veldig bra akkurat nå betyr ikke nødvendigvis at det viser seg å være genialt eller bærekraftig om 10-100 år eller senere. F.eks disketter, engangskamera, vindmøller, nettskyen og platåsko.