«Kjære mobbere, tusen takk… Dere ødela meg totalt. Kommentarene deres knuste hjertet mitt, ødela selvtilliten min og fikk meg til å ønske å ta mitt eget liv…»

Dette er starten på blogginnlegget, publisert 24.april 2022, klokka 22:29, signert av Victoria Sommerset Kvanmo. Et innlegg som har fått kommentarene og meldingene til å renne inn ti år etter at hun startet blogg sammen med sin bestevenninne. En blogg, som førte til kommentarer så stygge at tenåringen fra Ballangen ikke ville leve lenger. Kommentarer som nesten klarte det som svært alvorlig sykdom ikke greide; ta fra den vevre lille tenåringen all livsgnist.

Kommentarene:

«fy faan jævla misfoster!! kroppen din e fette skjeiv, å du har jo horn i panna! E du menneskeli eller?»

«du ser fette støgg ut. horn i panna, skjeiv rygg å stemmen din e jo et tegn på et misfoster kjære deg»

Skriver om livet sitt

Victoria Sommerset Kvanmo er bare 14 år i 2012. Sammen med bestevenninnen har ballangsjenta startet sin egen blogg. Mens venninna skriver om mote, klær og sine interesser, skriver Victoria åpent og ærlig om livet sitt. Et liv som er godt kjent for alle hun har vokst opp sammen med, deres foreldre, familie, slektninger, lærere og sambygdinger. 

Hun blogger om dager med svært alvorlig sykdom, og de utallige utfordringene knyttet til det. Men tenåringen skriver ikke for å få sympati, eller for at noen skal synes synd på henne. Den tapre jenta forteller bare om sine dager. Sitt liv.

Victoria legger ikke skjul på at kommentarene hun fikk på bloggen sin kunne tatt liv.

Mye syk

Bostedsadressen i dag er Narvik, der hun bor i egen leilighet. Byen hun ble født i for snart 24 år siden etter en komplisert fødsel som endte i keisersnitt. For pappa og attpåklatten i familien gikk turen i hui og hast til Nordlandssykehuset i Bodø. Mamma måtte bli igjen på sykehuset i Narvik.

Blogginnlegget datert 24.april 2022, gjør et sterkt inntrykk på alle som leser det. Men det forteller ikke hele historien. Den unge kvinnen vil gjerne fortelle. Håper å kunne bidra til at mobbere sitter mer utrygt på sin tynne gren. At de får kunnskap som kan bidra til at de forstår smerten de utsetter andre mennesker for. En smerte som i mange tilfeller fører til at barn og unge tar sine egne liv.

Tøff start på livet

– Hvem jeg er?

23-åringen blir stille en stund.

– Det lurer jeg også på. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Det har vært noe hele livet mitt; fra jeg ble født. Jeg ble født syk, og ble sendt til Bodø rett etter fødselen. Jeg hadde ganespalte, klumpfot og muskelsykdom. Hun forteller om en oppvekst nærmest på sykehus, og utredninger gjennom hele livet. Den endelige diagnosen kom i fjor sommer, og viser at Victoria har en genfeil bare ni-ti andre mennesker i verden har.

I dag er 23-åringen ung ufør.

– Du kan godt si at jeg har hatt en tøff start på livet.

Klok og reflektert

Det er en høyst oppegående ung kvinne, som reflekterer over sine første 23 år på jordas overflate i en familie med tette bånd. Hun har både en eldre søster og en eldre bror. Hun har følt seg elsket og ivaretatt av både foreldre, søsken og familie. Barneskoletiden var «smertefri», og vennene var flere. 

Mamma Wanja Sommerset forteller at familien valgte å være åpne og ærlige om Victorias sykdomsbilde og utfordringer, og medelever fikk være med både på sykehuset og under medisinering på skolen.

Overrasket mange

– Jeg tror nok Victoria har overrasket mange siden hun var bitte liten. Hun var svært syk, og døden nær flere ganger. Livet har vært en kamp for jenta vår. At vi valgte å inkludere alle; fra barnehage og videre til skolen om Victorias situasjon, førte til at vi ikke opplevde noen problemer i forbindelse med sykdommen før Victoria kom i puberteten. Da merket vi en forskjell. Victoria sa jo ingenting til oss. Vi trodde det skyldtes at hun begynte å oppdage at hun ikke var som alle andre. Hun kunne for eksempel ikke spille fotball eller gå på turn. Hun falt utenfor fellesskapet. Hun trakk seg inn i seg selv. 

Mamma Wanja blir stille. 

23-åringen holdt de tunge tankene for seg selv. Ville ikke at mamma eller andre i familien skulle ha bekymringer på grunn av henne. De visste ingenting om appen med anonyme meldinger. Om kommentarene som beskrev datteren deres som «et misfoster…». Et barn, som på grunn av sykdommen ikke så helt ut som de andre i klassen.

Sjelden genfeil

Det er gått to dager siden Victoria gjenoppdaget blogglivet, og ti år siden siste oppdatering på venninnebloggen. Denne gangen skriver hun under fanen miniblogg.no og Victoria Kvanmo med innlogging. Den vakre 23-åringen forteller at hun er født med en genfeil som kalles PIEZO2, og på bloggen vil hun fortelle om livet sitt. 

Mamma Wanja Chatrin deler på Facebook, og forteller stolt om en jente som har kjempet for livets rett – både på grunn av sykdom, men også på grunn av mobbingen hun ble utsatt for. Mammaen trygler andre foreldre om å la barna deres vokse opp med en aksept for at alle ikke er like, har samme utgangspunkt, og like ressurser. Wanja ber dem lære barna sine om medmenneskelighet og forståelse!

Kjenner ikke identiteten

Victoria vet fortsatt ikke hvem mobberne var. De opererte anonymt på appen Ask, slik alle feige sjeler gjør når de vil skade andre. Det var ikke en sak knyttet til Ballangen barne- og ungdomsskole. Om de bodde i nærmiljøet eller lengre unna, vet 23-åringen heller ikke. Går man inn i meldingene, og ser at de hadde kunnskaper om stemmen hennes, kunne det gitt Politiet noen spor. 

Men tenåringen Victoria «låste» alle dører. Hun gikk inn i et «sort stormfylt rom», og selv ikke hennes aller nærmeste fikk vite noe. Derfor ble heller ikke den svært graverende mobbe-saken meldt til Politiet i Nordland.

Måtte få det ut

– Hva gjorde at du igjen tok opp tastaturet og begynte å skrive om ditt liv?

– Jeg måtte bare få det ut. Det med mobbing stopper aldri. Barn og unge; ja også voksne blir mobbet hver eneste dag. Hver eneste time. De utsettes for noe som i verste fall kan ende i selvmord. Og det vet vi skjer. Barn tar livet sitt fordi andre er vonde og tankeløse. Er det virkelig noen som vil ha livet til andre på sin samvittighet? Det tror jeg må være svært smertefullt å bære.

Til helvete

Victoria forteller rett ut om psyken som gikk til helvete, selvskading og selvmordstanker. Om å ikke føle seg noe verdt i det hele tatt.

– Jeg var helt ødelagt som menneske. Ingenting kan forsvare de grusomme kommentarene de la ut om meg.

14-årige Victoria forsøkte så godt hun kunne å forsvare seg i kommentarfeltet i appen mot de anonyme angrepene til hun ikke orket mer.

«Skjønne ikke koffør du gidd å sitte å skrive de her tingan til mæ! Du vet ikke ka æ har vært igjænnom tidligere i live, så du vet ikke koffør æ har «hatt» skjeiv rygg. Så kanskje du ska finne ut det, før du skriv sånn her til mæ?!»

Svaret hun får tilbake, er like grusomt som første melding:

«fyfan! ka e di to hornan du har i panna?»

Victoria svarer nok en gang, og spør hvorfor personen bryr seg. 

Kritikken starter på bloggen, som tenåringen avslutter. Da fortsetter mobbingen på appen Ask. Etter det skriver ikke 14-åringen mer. Livet blir mørkt og vanskelig.

– Selv om jeg ikke var den mest populære i klassen, hadde jeg alltid de som jeg visste var der for meg. Men jeg kunne ikke være med på fotball, dødball og mange andre aktiviteter. Det gjorde at jeg følte meg utenfor. Og så disse kommentarene på bloggen og appen…

Hun har screenshota noen av kommentarene, men det finnes flere. De fleste er slettet. De skrev de verste ting.

Hjelpetelefonen

Trenger du noen å snakke med? Hjelpetelefonen er Mental Helses gratis døgnåpne telefontjeneste for alle som trenger noen å snakke med. Du kan være anonym og vi har taushetsplikt.

Telefon er åpen hele døgnet, alle dager, året rundt.

Ring 116 123

Fikk ultimatum 

Mamma Wanja forteller at en venninne datteren betrodde seg til, ble utløsende for at også hun fikk vite om nett-mobbingen.

– Denne venninna ga Victoria et ultimatum: Enten måtte Victoria fortelle det til meg selv, ellers ville venninna fortelle det. Victoria valgte å fortelle selv. Hun hadde så mange andre utfordringer i oppveksten, at det ikke falt oss inn at årsaken til at hun trakk seg tilbake var mobbing på en app, som sikrer de som hetser andre på denne måten anonymitet.

Wanja forteller at det er vanskelig å finne ord som beskriver hva hun følte da hun ble kjent med datterens situasjon. 

Dypt fortvilet

– Jeg tror ikke det er mulig å føle seg mer fortvilet enn det jeg gjorde akkurat da. Vi har holdt på å miste henne flere ganger på grunn av sykdom, og så utsettes hun for dette uten at vi kunne gripe inn på noen måte. Det er lett å kjenne på mammaens sorg, men hun dreier det raskt over på datterens jernvilje til å ville overleve – selv et så usselt angrep som mobbing i all sin grusomhet er.

– Når disse tingene skjedde rundt henne, merket vi plutselig at hun ikke skulle ha noe med det offentlige å gjøre. Hun hadde fått tilbud om støttekontakt, hadde elektrisk rullestol og vanlig rullestol. Ingen av disse hjelpemidlene i hverdagen ville hun bruke. Vi opplevde at Victoria ville gå i ett med «omgivelsene». Det var lett for oss som foreldre å tenke at hun var i en krevende alder, som disse reaksjonene ble lest inn i.

Imponert og stolt

Mamma synes det er vanskelig å tenke seg at det er noen som har vokst opp sammen med datteren hennes, som står bak mobbingen.

– Det ville sjokkert meg noe helt for jævlig. Jeg skjønner ikke det er mulig å tillate seg selv å ytre seg på denne måten, og ikke forstå konsekvensene av sine handlinger. For oss er Victoria familiens dolledukke, og jeg er så imponert og stolt over at hun er kommet så langt i dag. Hun har overrasket meg mange ganger, sier mammaen med varme i stemmen.

Fortsatt vanskelig

Victoria selv er glad for at hun har klart å åpne opp både overfor familien og andre om den vonde tiden, som ikke er et tilbakelagt stadium. Hun har gode dager. Og hun har fortsatt vanskelige og tunge dager. 

– Det å åpne meg selv opp og snakke om hvordan jeg har det, har også vært utrolig vanskelig. Dette er også noe jeg sliter voldsomt med fremdeles. For meg er det mye lettere å bare stenge inne alt. Da er det ingen som kan dømme meg. Ingen som kan bruke det jeg sier, imot meg, slik mobberne gjorde.

Går til psykolog

Samtidig forteller Victoria om timer hos psykolog, som skal hjelpe henne videre.

– Det er utrolig mye fokus på psykisk helse. «Alle» snakker om at vi må akseptere de homofile, de som sitter i rullestol – de som har det vanskelig på en eller annen måte. Det er så utrolig mye vi skal akseptere, men det blir ofte bare med praten. Samfunnet endrer seg ikke, og mobbingen foregår like mye i dag som tidligere til tross for visjonen om null-toleranse. Ved å fortelle min historie, håper jeg å kunne bidra bitte litt til å endre dette bildet. Til å skape forståelse og aksept. Til at det snakkes mer om psykisk helse i skolen. Til å bidra til refleksjon rundt egen rolle i vennegjengen. Til at de som mobber kommer på bedre tanker, slik at det er mulig å tilgi. 

– Jeg kjenner dem ikke, men tilgir de som mobbet meg! Jeg håper at problemene de hadde den gang de mobbet meg, er borte nå. At de lever et fint og godt liv!

En personlig takk fra Victoria

«Tusen takk mamma og pappa. Dåkker har stått igjennom mange harde storma etter æ ble født. 

Dåkker har vært nær å oppleve alle foreldres største mareritt flere gang, nemlig det å miste sitt eget barn. Men vi har klart å komme oss gjennom det hver gang! 

Unnskyld for at æ stengte dåkker ute under mobbinga. Æ ville ikke at dåkker sku trenge å måtte kjenne på den redselen igjen!

Dåkker må aldri ha dårlig samvittighet for at dåkker ikke visste ka som foregikk, lov mæ dt! 

Dåkker har alltid støtta mæ og vært der for mæ, uansett ka! 

Dåkker e de aller beste foreldran æ kunne fått i livet! Æ e uendelig gla for at æ kan kalle akkurat dåkker for min mamma og pappa.

Snille, gode storesøstra og storebroren min... Vet ikke kor æ skal starte.

Dåkker har vært en enorm stor støtte for mæ fra dag 1. 

Finnes ikke ord i verden til å beskrive kor enormt mye dåkker betyr for mæ, og kor heldig æ e, som får være dåkkers lillesøster. 

Dåkker e begge nån enormt store forbilda for mæ i livet. 

Fantastiske bestevennina mi! Du starta bloggeventyret med mæ for 10 år sia, og du e her fremdeles. Du har vært med gjennom alt.

Du va den eneste som visste litt av skaden æ hadde tatt, etter mobbinga æ ble utsatt for. Du trøsta mæ, støtta mæ og hjalp mæ gjennom helvetet æ sto i. 

Trur aldri du kan forstå kor mye du hjalp mæ gjennom den tia. Du ga mæ ei hånd å holde i, når æ lå nede. 

Æ e så utrolig takknemlig for dæ og det sterke vennskapet vi har!»