Det er bare tre år siden den 28 år gamle kvinnen pakket kofferten og ryggsekken og flyttet fra hjemstedet etter et samlivsbrudd. Det kjente livet med eks-kjæresten, venner, mor, besteforeldre og en bror i Kjøpsvik, ble byttet ut med pappas adresse på Brokelandsheia på Sørlandet.

Føler seg misforstått

Nå er adressen Larvik, der hun bor sammen med kjæresten hun møtte på jobb.

Marthe smiler litt forsiktig. Smiler hun for mye, føler hun seg misforstått av helsevesenet. 

– Når man er i healingsprosessen, skal man åpenbart ikke vise noen form for glede. Det har jeg lært etter hvert. Hvis man smiler og prøver å gjøre dagen fin, tolkes det av hjelpeapparatet dithen at livet er fint, og alle problemer/sorger/bekymringer/traumer/alt vondt er borte.

– Når man hele livet har følt på, og fremdeles føler på det å ikke være bra nok, så er det helt jævlig å få høre at man heller ikke er «bra nok» – eller syk nok hos de som skal være hjelpeapparatet for mennesker som sliter psykisk. Man blir rett og slett kastet tilbake i grøfta… 

Fullt tankekjør dag og natt

Marthe Hanssen har det slett ikke fint. Hun forteller til leserne av Facebook-oppdateringen for få dager siden, at hun sliter med fullt tankekjør dag og natt, og at ujevn puls dagen lang er slitsomt. 28-åringen prøver å forklare sine følgere hvordan hun egentlig har det:

«Se for deg en fest med mange høylytte gjester inni hodet ditt. Det er forferdelig slitsomt. Fullstendig kaos. Man må være sterk for å være syk. Man må kjempe hardt og stå opp for seg selv. Det klarer jeg ikke

Blir skjelven, får høy puls og blir uvel når jeg skriver og skal trykke på publiser… Bekymringer for hva folk tenker osv.»

Startet i barneskolen

Men det startet ikke her for Marthe. Som for mange andre som sliter med angst og depresjoner, startet det allerede i barneskolen. Med kommentarer. Med mobbing. Med utspill fra andre elever, som kanskje ikke var ment for å såre, men som føltes sårende fordi man ikke hadde selvtillit til å «ta imot» – eller kanskje stå imot.

– Jeg slengte nok dritt jeg også. Men jeg kjente på følelsen av utenforskap; å ikke være inkludert. Jeg følte meg ikke godt likt. Jeg hadde dessuten eksem i ansiktet, uten at jeg hadde «publisert» eller kommunisert hva det var. Ungene på skolen visste ikke at eksemen er en medisinsk diagnose, og jeg følte meg utenfor også på grunn av det. De yngste elevene forstår nok ikke hvilke konsekvenser det de sier kan få. Ligger det en sårbarhet hos barnet som mottar kommentaren, kan det gi varige sår.

Angst og depresjon

Marthe valgte å bære på hemmeligheten. Om mobbingen. Om følelsen av å ikke føle seg bra nok. Om angst og depresjon. Den voksne kvinnen klarer ikke helt å huske om hun gjorde et forsiktig forsøk på å si fra. Men mener hun gjorde det. 

– Jeg har alltid vært konfliktsky. Kanskje sa jeg fra en gang på skolen. Hvis jeg følte at noen voksne bare forsøkte å glatte over; at ting ble sagt og gjort bare på gøy, følte jeg det var liten vits i å ta det opp på nytt. Da glattet jeg også over situasjonen; prøvde å «pakke den inn» – glemme det.

– Tror folk ikke liker meg

– Selv i dag går jeg bare ut fra at folk ikke liker meg. Jeg har ikke selvtillit nok til å tenke at jeg er ei bra dame som fortjener gode venner. Og når jeg får den tanken inn i hodet mitt, blir jeg usikker. Når jeg møter folk, tenker jeg de ikke synes noe om meg. Det er slitsomt. Da melder usikkerheten seg for fullt.

I november i fjor møtte Marthe «veggen». Da ble det besøk hos fastlegen og to ukers sykemelding, som ble fulgt opp av tilbud om antidepressiva og forlengelse av sykemelding. 

Den 28 år gamle kvinnen medgir at det er tøft å være psykisk syk; spesielt når du føler at tilbudet ikke når deg og treffer deg slik du ønsker og har behov for. Marthe mener systemet med utredning, diagnostisering og behandling innen psykiatrien ikke er godt nok. Også derfor forteller hun sin historie. For at de som skal hjelpe skal forstå bedre at ikke alle er like flinke til å synliggjøre egne utfordringer.

Selvskading

– Allerede da jeg gikk på musikklinja ved Narvik videregående skole, tok jeg kontakt med hjelpeapparatet og skolens helsesøster, som søkte meg videre til BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk). Men jeg hørte aldri noe fra dem, og jeg hadde ikke mot nok selv til å følge det opp. Tenkte bare at dette må jeg klare selv. I 2011 drev jeg på med selvskading.

Det blir stille i telefonen noen sekunder. Marthe tenker kanskje på neste vending i denne samtalen. Reflekterer på nytt over den vanskelige og lange veien til hjelpeapparatet når hverdagen blir tung å håndtere på egen hånd.

Grunnleggende mistillit

– Jeg har vel kanskje fått en grunnleggende mistillit til hjelpeapparatet etter å ha følt meg usynlig i så mange år. Jeg er nok heller ikke en person som godt nok klarer å stå opp for seg selv; fortelle hvor skoen trykker. Jeg trenger at noen ser meg – og hører på meg!

Heiaropene har ikke uteblitt etter at Marthe trykket send på FB, og fortalte hvordan hun har det. En beskriver henne som steintøff som blottlegger seg selv, og forteller hvordan hun har det i hverdagen og hvordan hun blir behandlet av systemet. Noen skriver om ventetiden i hjelpeapparatet, og håpløsheten det gir.

Usikkerhet

Også Marthe beskriver usikkerheten ved å gå og vente – og å ikke vite om du får den hjelpen du trenger. Om å begynne forfra med nye behandlere, og behandlere du har vanskeligheter med å åpne deg for. 

– Du har det nok vanskelig inni deg til å takle at stadig nye mennesker skal endevende ditt tankegods, som oppleves som fullstendig kaotisk.

– Jeg føler verken leger eller psykologer klarer godt nok å sette seg inn i min situasjon. Du må nesten slå hånda i bordet til dem og si; hør her jeg sliter. Hjelp meg! Og selv da får du ikke den hjelpen du har behov for.

På jobb to dager i uka

Hun jobber to dager i uka nå. Snart når Marthe Hanssen årsdatoen for da hun ble sykemeldt 100 prosent for første gang.

– Jeg vet ikke hvordan dette blir fremover. Jeg er ikke sterk nok til å stå opp for meg selv, sier Marthe, som har kuttet ut medisinene hun fikk av fastlegen sin.

– Jeg trenger noen å prate med som kan hjelpe meg å forstå mitt eget liv bedre. Som kan hjelpe meg å ta tak i det som kan få meg fremover. Så langt har jeg bare fått hjelp i forhold til «nyere» problemer. Men det er nok viktigere å gå dypere inn i mine utfordringer. Grave litt i fortiden for å forstå hvem jeg er, og hvorfor ting har blitt som de har blitt. 

Likegyldig

Hun stopper litt opp, før hun fortsetter:

– På samme måte som du blir likegyldig av å gå på antidepressiva, blir du likegyldig av å være deprimert og slite med angst. Ja, jeg har kjæreste, jobb og en familie. Men når du har sosial angst, kommer tankene om at ingen liker deg. Jeg vet jo at det ikke er sant, men jeg trenger å forstå hvorfor jeg tenker slik. Akseptere at jeg er ei ålreit dame – ikke ei sur drittkjerring med mye vondt i kroppen og mensen annen hver uke. Det har pågått siden april i fjor. Legene finner ikke ut av alt dette, men jeg tror det har en sammenheng med mine psykiske utfordringer. Selv om jeg har det fint med han jeg bor med, føles livet bare dritt akkurat nå! Jeg er nok høysensitiv, sier Marthe Hanssen og ler for første gang under intervjuet.

Åpenhet

– Et av mine største problemer, er at jeg gråter alene. Jeg har veldig store problemer med å prate med folk. Jeg har et tillitsproblem i forhold til mennesker jeg ikke bør ha det overfor, og er redd for å bli dømt – ikke bli møtt med forståelse og aksept. Dermed har jeg valgt å legge lokk på det som er vanskelig for meg, og har båret på alt kaoset fra barne– og ungdomsskolen frem til i dag alene. Jeg tror åpenhet har reddet mange, og håper min åpenhet nå kan hjelpe flere til å finne noen å snakke med – til å be om hjelp! Jeg ba om hjelp første gang i 2011. Da fikk jeg det ikke. Ti år senere ba jeg om hjelp på nytt. Det er viktig at helsevesenet har nødvendige ressurser og kompetanse til å hjelpe alle som trenger det. Ellers blir livet et mørkt kapittel for mange.

NordSalten Avis har også vært i kontakt med BUP Narvik, som ikke kan kommentere saken til Marthe spesielt, men forteller generelt om mottaksapparatet og hvordan systemet fungerer i dag når unge mennesker trenger hjelp.

– Hvis en helsesykepleier ringer oss og sier det er akutt fare for liv og helse, tar vi alltid imot de som trenger det i åpningstiden vår. Etter stengetid skal legevakt kontaktes. Barnevernet, psykolog og fastlege har henvisningsrett til oss. Er situasjonen ikke akutt, må pasienten bestille time gjennom fastlegen, som henviser videre til oss ved behov, sier avdelingsleder Maria Bostad Dahl.

 

Trenger du noen å snakke med?

* Mental helse: Ring eller chat med oss. Tlf.: 116 123 chat: sidetmedord.no

* «Kors på halsen» fra Røde Kors for barn og unge opp til 18 år. Telefon og chat. Tel: 800 33 321. Tjenesten er åpen mandag – fredag kl. 14–22.

* Alarmtelefonen for barn og unge: Chat og telefon: 116 111.

* Kirkens SOS kan nås på 22 40 00 40. 

(Rådet for psykisk helse har laget denne oversikten over hjelpetelefoner og nettsteder.)