Det er bare tre år siden den 28 år gamle kvinnen pakket kofferten og ryggsekken og flyttet fra hjemstedet etter et samlivsbrudd. Det kjente livet med eks-kjæresten, venner, mor, besteforeldre og en bror i Kjøpsvik, ble byttet ut med pappas adresse på Brokelandsheia på Sørlandet.
Føler seg misforstått
Nå er adressen Larvik, der hun bor sammen med kjæresten hun møtte på jobb. Marthe smiler litt forsiktig. Smiler hun for mye, føler hun seg misforstått av helsevesenet. – Når man er i healingsprosessen, skal man åpenbart ikke vise noen form for glede. Det har jeg lært etter hvert. Hvis man smiler og prøver å gjøre dagen fin, tolkes det av hjelpeapparatet dithen at livet er fint, og alle problemer/sorger/bekymringer/traumer/alt vondt er borte. – Når man hele livet har følt på, og fremdeles føler på det å ikke være bra nok, så er det helt jævlig å få høre at man heller ikke er «bra nok» – eller syk nok hos de som skal være hjelpeapparatet for mennesker som sliter psykisk. Man blir rett og slett kastet tilbake i grøfta…![Mange tårer: Det har blitt mange tunge tanker, og mye tårer på Marthe Hanssen fra barne– og ungdomsskolen og frem til i dag. (Foto: Privat)](https://cdn.nordsalten.no/bundles/global/uploads/articles/18/IMG8926.3099.jpg)
Fullt tankekjør dag og natt
Marthe Hanssen har det slett ikke fint. Hun forteller til leserne av Facebook-oppdateringen for få dager siden, at hun sliter med fullt tankekjør dag og natt, og at ujevn puls dagen lang er slitsomt. 28-åringen prøver å forklare sine følgere hvordan hun egentlig har det: «Se for deg en fest med mange høylytte gjester inni hodet ditt. Det er forferdelig slitsomt. Fullstendig kaos. Man må være sterk for å være syk. Man må kjempe hardt og stå opp for seg selv. Det klarer jeg ikke Blir skjelven, får høy puls og blir uvel når jeg skriver og skal trykke på publiser… Bekymringer for hva folk tenker osv.»Startet i barneskolen
![Siden barne– og ungdomsskolen: Marthe Hanssen har båret på tunge og vanskelige tanker helt siden barneskolealder. Hun etterlyser et hjelpeapparat som kan gå inn med tidlig innsats, og som også er et tydelig offentlig tilbud når du får psykiske utfordringer i voksen alder.(Foto: Privat)](https://cdn.nordsalten.no/bundles/global/uploads/articles/18/0EE4DC9E975A4260AD9925C23886995E.IMG1219.3095.jpg)
Angst og depresjon
Marthe valgte å bære på hemmeligheten. Om mobbingen. Om følelsen av å ikke føle seg bra nok. Om angst og depresjon. Den voksne kvinnen klarer ikke helt å huske om hun gjorde et forsiktig forsøk på å si fra. Men mener hun gjorde det. – Jeg har alltid vært konfliktsky. Kanskje sa jeg fra en gang på skolen. Hvis jeg følte at noen voksne bare forsøkte å glatte over; at ting ble sagt og gjort bare på gøy, følte jeg det var liten vits i å ta det opp på nytt. Da glattet jeg også over situasjonen; prøvde å «pakke den inn» – glemme det.– Tror folk ikke liker meg
– Selv i dag går jeg bare ut fra at folk ikke liker meg. Jeg har ikke selvtillit nok til å tenke at jeg er ei bra dame som fortjener gode venner. Og når jeg får den tanken inn i hodet mitt, blir jeg usikker. Når jeg møter folk, tenker jeg de ikke synes noe om meg. Det er slitsomt. Da melder usikkerheten seg for fullt. I november i fjor møtte Marthe «veggen». Da ble det besøk hos fastlegen og to ukers sykemelding, som ble fulgt opp av tilbud om antidepressiva og forlengelse av sykemelding. Den 28 år gamle kvinnen medgir at det er tøft å være psykisk syk; spesielt når du føler at tilbudet ikke når deg og treffer deg slik du ønsker og har behov for. Marthe mener systemet med utredning, diagnostisering og behandling innen psykiatrien ikke er godt nok. Også derfor forteller hun sin historie. For at de som skal hjelpe skal forstå bedre at ikke alle er like flinke til å synliggjøre egne utfordringer.Selvskading
– Allerede da jeg gikk på musikklinja ved Narvik videregående skole, tok jeg kontakt med hjelpeapparatet og skolens helsesøster, som søkte meg videre til BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk). Men jeg hørte aldri noe fra dem, og jeg hadde ikke mot nok selv til å følge det opp. Tenkte bare at dette må jeg klare selv. I 2011 drev jeg på med selvskading. Det blir stille i telefonen noen sekunder. Marthe tenker kanskje på neste vending i denne samtalen. Reflekterer på nytt over den vanskelige og lange veien til hjelpeapparatet når hverdagen blir tung å håndtere på egen hånd.Grunnleggende mistillit
– Jeg har vel kanskje fått en grunnleggende mistillit til hjelpeapparatet etter å ha følt meg usynlig i så mange år. Jeg er nok heller ikke en person som godt nok klarer å stå opp for seg selv; fortelle hvor skoen trykker. Jeg trenger at noen ser meg – og hører på meg! Heiaropene har ikke uteblitt etter at Marthe trykket send på FB, og fortalte hvordan hun har det. En beskriver henne som steintøff som blottlegger seg selv, og forteller hvordan hun har det i hverdagen og hvordan hun blir behandlet av systemet. Noen skriver om ventetiden i hjelpeapparatet, og håpløsheten det gir.Usikkerhet
Også Marthe beskriver usikkerheten ved å gå og vente – og å ikke vite om du får den hjelpen du trenger. Om å begynne forfra med nye behandlere, og behandlere du har vanskeligheter med å åpne deg for. – Du har det nok vanskelig inni deg til å takle at stadig nye mennesker skal endevende ditt tankegods, som oppleves som fullstendig kaotisk. – Jeg føler verken leger eller psykologer klarer godt nok å sette seg inn i min situasjon. Du må nesten slå hånda i bordet til dem og si; hør her jeg sliter. Hjelp meg! Og selv da får du ikke den hjelpen du har behov for.![Eksem: Etter innlegget på Facebook på Verdensdagen for psykisk helse, har den opprinnelige Kjøpsvik-jenta fått mange støtteerklæringer. – Det har vært alt annet enn enkelt å leve med en diagnose jeg ikke snakket med noen andre om, sier hun om eksemen hun har også i ansiktet. (Foto: Privat)](https://cdn.nordsalten.no/bundles/global/uploads/articles/18/IMG8906.3098.jpg)