Italia er farlig forlokkende; ja, hvordan går det egentlig an å være født på denne jord og velge å ikke bo der!? Pizza, risotto, linguine alle vongole, turkist hav og vakre strender, varme kvelder, rødvin, kulturhistorie, museer, amfier, kirker, Caravaggio, fotball, Andrea Pirlo, Ferrari, alpene, språket, toskanske sletter, Venezia, Genova, Napoli og Roma. Jeg kunne fortsatt i det evige, for Italia har, og har hatt, alt. Alt, inkludert fascismen.

I Familieleksikon møter vi familien Levi i opptakten til fascismen, med den jødiske professorfaren Guiseppe som en dominerende, kravstor, iblant bent ut umulig far og ektemann, men også svoren antifascist og aktiv i motstandsbevegelsen. Resten av familien, med den varme moren og de viltre søsknene, føyer seg stort sett etter farens krav, men ler også hånlig av ham bak hans rygg.

Dette er ikke en typisk heltefortelling om motstandsbevegelsen under Mussolinis fascisme – om ikke tvert imot, så i alle fall ganske langt unna, for her møter vi rett og slett hverdagslivet til familien Levi, der diskusjoner om hvem som er penest i området, eller hvem som er mest idiot i omgangskretsen, er det samtalene handler om; ikke hvordan de kan styrte “eselet” Mussolini. Faren og brødrene blir fengslet rett som det er, men når de kommer tilbake går livet videre, med motstandskampen bare som en del av hverdagslivet.

Dette er en selvbiografisk roman, men noe av det påfallende i denne boka er at hun selv nesten ikke finnes i teksten. Hun skriver også at dette ikke er hennes historie, men familiens, og grepet om å nesten utelate seg selv gjør inntrykk. Hun gifter seg med Leone Ginzburg, forfatter, jøde og aktiv antifascist, og de blir etter hvert forvist av det fascistiske styret til Abruzzo, der de lever et enkelt liv på landsbygda. Lykken, om eksilet kan kalles det, varer imidlertid ikke lenge, og noen år senere blir Leone arrestert og torturert til døde av nazister i Roma.

At dette så vidt nevnes, gjorde utrolig sterkt inntrykk på meg – for man forstår, uansett hvor nedtonet det er i boken, hvor enormt smertefullt det måtte ha vært; og jeg tenker at det ofte er mer effektivt å lese om sorg på en nedtonet, og ikke gjennomskildret, måte; at man selv kan forstå sorgen uten å nødvendigvis få den forklart.

For en som er oppvokst som enebarn med skilte foreldre (de er sammen igjen nå, takk gud), og der middagen ofte ble nytt i – iblant taus – tosomhet, er det fantastisk å lese om måltidene hos familien Levi der temperaturen er høy, kranglene mange og ironien bitende. Ofte kan litteratur fungere som en virkelighetsflukt, eller som et parallelt, fiktivt, univers, og her er man, som Tove Nilsen skriver i forordet, en del av et familieselskap man aldri vil forlate.

Ginzburg er som en klok veileder som viser hvordan man bejaer og tar opp i seg livet, og hvordan man håndterer livskriser. Les essaysamlingen De små dyder for å lære enda mer, for dette var et grepa kvinnfolk, som man sier.