Noe av det aller beste som finnes (bortsett fra Hamarøy badet i midnattssol, naturligvis) er å ha lest noe fantastisk bra av en forfatter, og så innse – mens geipen fortsatt henger av beundring – at denne forfatteren har skrevet flere bøker. For etter å ha lest "Et tilfluktssted" av forfatteren Rachel Cusk var jeg fanget av hennes evne til å reflektere rundt kunstens kraft, makt og kjønn, for å nevne noe, og alt jeg ville var å lese mer av Cusk; jeg ville rett og slett forbli i hennes tankeunivers.

Da var det bare å gyve løs på Omriss-trilogien, som det viste seg at hadde fått god og mye omtale også her i Norge. Her følger vi forfatteren Faye, som reiser til Athen for å undervise på et skrivekurs. Boken er bygget opp av samtaler Faye har med personer hun møter, men likevel blir vi ikke spesielt godt kjent med Faye i løpet av romanen. Rachel Cusk er opptatt av Natalia Ginzburg, som jeg skrev om for noen uker siden, og likheten i å nesten utelate seg selv fra fortellingen er påfallende. 

På flyet til Hellas møter vi en eldre, gresk mann, som åpner seg opp om sine tidligere ekteskap, hjem, sine barn og båter, og selv om vi nesten bare hører grekeren fortelle om seg selv og sitt, er det som at Faye likevel kommer frem gjennom teksten og blir tydelig for oss – selv om hun bare lytter. Slik er det gjennom hele romanen; for det er samtalepartnerne som fører ordet, og vi får servert den ene livshistorien etter den andre. Faye utfordrer iblant samtalepartnerne sine med små, treffende kommentarer, og hun punkterer også noen av sine venners argumenter når hun føler at det er på sin plass.

Det kan kanskje høres litt kjedelig ut med bare samtaler og lite ytre handling, men denne boken slukte jeg, og jeg kastet meg over neste bok "Transitt", som jeg også anbefaler. Jeg ble besatt etter å få vite mer av deres historier – og selv om de stort sett lever nokså vanlige, vestlige liv, er det likevel en følelse av at noe står på spill hos dem hun møter, og det ligger en dirrende, eksistensiell søken bak det hverdagslige ytre.

Prosaen til Cusk er nedpå; språket er enkelt, men tenkningen hennes er skarp, og det er det som har slått meg mest i møte med bøkene hennes; en evig reflekterende og analyserende forfatter som forsøker, gjennom bøkene sine, å forstå mer av eksistensen hun er en del av. I Omriss reflekteres det rundt temaer som kjærlighet, ekteskap, kjønn, arbeid, vennskap, identitet, ja, rett og slett livet, kan man si. 

Det vakre omslaget med en konkylie er kanskje et symbol for øret, og kraften som ligger i å lytte. For når vi lytter, kan vi lære, og det er kanskje noe vi kan bli flinkere på alle sammen. "Omriss" er en eksperimentell og original roman, som jeg gleder meg til å gjenlese.