Av: Samuel Gælok, pensjonist Drag.
En kort introduksjon i emnet: Min kunnskap om samfunnsmessige forhold, må jeg tørre å si, går utover den man vanligvis kan oppnå på erfaringsmessig gjennom et langt liv. Dette fordi jeg har, utover en kroppslig erfaring, ervervet det gjennom lang samfunnsfaglig utdanning. Hets er noe herk. Det er som om man har masse maur i buksa.Den kan utøves av alle, og kan variere fra det uuttalte til å bli ropt opp via en ropert. Den kan også viskes og skrives. Så samehets kan utøves av samer selv, som andre.
Hets opptrer også i en tidsmessig akse, den tilpasser seg situasjonelt, i formen kortvarig, eller utover lengre tidsrom. For noen kan en føle hetsens psykologiske ulemper, eller også bli plaget hele livet ut. Det sistnevnte er lett å gripe fatt i lokalt, uansett situasjon. Det å bli plaget livet ut av hets, må være helt forferdelig å oppleve. Det har nemlig etter fortellinger blitt nærmest praktisert i vår eldreomsorg i all den tid, jeg har levd. I dag vet jeg ikke om det fortsatt er slik. Derfor er det viktig å få det erfarte fram i åpent i offentlig lys, slik at erfaringer kan være bakgrunn for forebygging for framtiden. Du tenker vel at, det er ikke så nøye med de eldre og demente, de har jo ikke lenge å leve. Nei-, slik kan man ikke tenke. Vi må ta tak i hetsen. Det lar seg være at man ikke får prate samisk i dagligstua, når en som ikke forstår samisk sitter og klager fordi vedkommende ikke forstår hva som blir snakket. Ofte fører det til at anklager om skittprat om vedkommende påstås være grunnen for at de snakker samisk. Og i det øyeblikk, gjennom beskyldningen, er det forferdelig for de samisktalende å bli stemplet som om de ikke evner være normale mennesker med samme aktelse for andre. I det offentliges lys, er dette minst kulturell omsorgssvikt. Utover det bør de omsorgsansvarlige føre en pedagogisk og psykologisk offentlig linje ovenfor beboerne og personale.
Det gjelder bare de gamle, tenker du. Nei det skjer, som det skjedde på skolegården i min tid. Skolen med ledelse og lærere bør være på alerten, og unngå den slags hets for elevene i klassen, og i skolegården. Det bør være på linje med det å lære seg vanlig folkeskikk; lære seg å respektere hverandre. Det er mangt som man skal forsones med, det umulige kan bare ikke unngås, nemlig de «sår» en kan ha blitt påført, for lenge siden, det handler kanskje heller om personlig vekst gjennom kunnskap og bevissthet om hvorfor og hvordan en kan komme over det, på en måte forsone seg med deg selv. Forsoning bør snakkes og debatteres om. Det må også forstås hva en vil fram til. Et utrolig vanskelig arbeid venter de offentlige institusjoner og ikke minst skoler, som på en nærmest ny åpenhet skal tørre å snakke om hets.
