Den eldre kvinnen prøver å rømme ut av leiligheten hun bor i i omsorgsboligene i Kjøpsvik, selv om datteren Maiken Sandberg Westgård er sammen med henne. 

Frykten lyser i hele ansiktet, og ifølge datteren er hun livredd for ikke å få puste om hun setter seg ned inne i leiligheten. Derfor går hun heller hvileløst rundt omkring på omsorgssenteret og ringer på dører til de andre beboerne både natt og dag. 

Situasjonen eskalerte

Den 91 år gamle kvinnen er så syk, at hun har 1:1-bemanning (Én ansatt per pasient: Det betyr at én helsearbeider er dedikert til én bestemt bruker eller pasient til enhver tid.) på seg gjennom store deler av døgnet. 

Datteren Maiken er både utslitt og fortvilet. Hun kunne ikke forestilt seg at den nye kommunen skulle svikte sine eldre på denne måten. 

Maiken mener det må være noe fundamentalt galt med politikernes prioriteringer, når de går med på administrasjonen i Narvik kommune sitt forslag om å kutte drastisk ned på institusjonsplasser i Kjøpsvik når eldrebølgen skyller over oss.

– Håpløst regnestykke

I dag bor det 11 pasienter ved sykehjemmet. Evalueringsrapporten for Kjøpsvik omsorg, som ble lagt frem for formannskapet nylig, viser at det bare har vært tildelt sykehjemsplass til ni pasienter fra Kjøpsvik siden 2020.

Sandberg Westgård stiller store spørsmål ved administrasjonens vurdering av behovet for institusjonsplass.

– Regnestykket virker helt håpløst for oss pårørende. Det bor 11 pasienter på Prestegårdstunet sykehjem i dag. Det skal reduseres til inntil åtte plasser. Det finnes ingen sykehjemsplasser å oppdrive i hele Narvik kommune i dag. Hvor skal kommunen flytte de tre-fire de har for mye i Kjøpsvik i dag? Hvor skal de plassere alle de som har behov for en institusjonsplass i dag, og som ikke får det. Kjøpsvik har en svært aldrende befolkning. Det vet alle, poengterer Maiken.

– Totalt uverdig

Hun vil fortelle om en situasjon for sin mor og for henne selv som hun mener er totalt uverdig, og som hun mener gjenspeiler et menneskesyn hun mener er forkastelig. Hun vil bidra til at de som bestemmer ser menneskene kuttene rammer.

– Jeg er ikke ute etter å bruke store ord. Jeg har mer enn nok med å ivareta min mor i hverdagen; prøve å være der for henne så godt det lar seg gjøre ut fra egen helsesituasjon. Noen ganger er jeg så sliten, at det eneste jeg tenker på er å få sove. Ikke bekymre meg for min mor hele tiden, som nå medisineres temmelig tøft for at hun ikke skal være så full av angst og uro hele tiden. Kjøpsvik omsorg skriver avvik på henne daglig. Det samme gjør fastlegen hennes. Hun skulle vært på sykehjem. Men den sykehjemsplassen er ikke å oppdrive i hele Narvik kommune. Hvordan kan ledelsen for helse og omsorg i Narvik kommune da sitte å snakke om at de gir gode helse- og omsorgstjenester til alle i kommunen?

Akutt syk

Hun har lenge vært nærmeste pårørende for sin mor, som flyttet inn i omsorgsbolig for to år siden. I juli ble den eldre kvinnen akutt syk, og operert.

– Mamma er veldig dement, og sykehuset var også tydelig i sin tilbakemelding om at hun trenger en sykehjemsplass – ikke en omsorgsbolig. Det forteller mye at hun måtte sendes hjem til Kjøpsvik i ambulanse etter sykehusoppholdet. Hun skulle hatt en korttidsplass på institusjon etter innleggelsen, men fikk det ikke. De slet med henne på sykehuset også. Det var tildelingskontoret i Narvik som påsto hun ville få det bedre hjemme i sin omsorgsbolig, hevder Maiken Sandberg Westgård.

Hun er helt tydelig på at de ansatte ved Kjøpsvik omsorg gjør sitt ytterste for hennes sterkt reduserte mor. 

– Går for raskt

– Men når det blir så galt at en person må passe på henne hele tiden, ville det vært bedre om hun fikk plass på sykehjem. Hva med kostnadene for disse tiltakene? Omstillingsprosessen innen helse og omsorg går alt for raskt, uten at det ser ut som noen politikere får det med seg. 

Sandberg Westgård mener det er nødvendig at de pårørende nå varsler om det som skjer innen sektoren. Hun vet det finnes andre tilfeller der institusjonsplass hadde vært en bedre løsning enn en omsorgsbolig, men de pårørende tør ikke søke i frykt for at deres nærmeste skal bli sendt bort fra Kjøpsvik. 

– Akkurat nå er tydeligvis ikke det en problemstilling. De kan ikke sendes til en sykehjemsplass som ikke finnes andre steder.

Vil være åpen

Kjøpsvikkvinnen velger å være åpen om morens situasjon, fordi hun tror det er eneste måten å få politikerne til å forstå hva det handler om.

– Mamma har mange ulike vedtak om hjelp i omsorgsboligen. Men hun hører ikke hjemme der. Hun er på ingen måte i stand til å ivareta seg selv.  Hun har lenge hatt hjelp til å dusje, vaske leiligheten og lage mat for å nevne noe. For en uke siden eskalerte situasjonen ytterligere. Mamma er blitt hysterisk redd for alt. Selv med 1:1-bemanning, fungerer det ikke. Hun kommer seg ut av egen leilighet likevel. Det er vondt å se på. Som nærmeste pårørende er jeg opptatt av å få en trygghet rundt mamma. Det er grusomt vondt å få telefon fra henne døgnet rundt, der du hører hvor skrekkslagen hun er; uten at jeg kan være der sammen med henne hele tiden. Når hun blir sterkt medisinert, er også faren for fall større. Og med beinskjørhet, kan det bli katastrofalt, sier datteren.

Har klart seg godt

Som yngst i søskenflokken, føler Maiken at hun alltid har hatt gamle foreldre. Men hun har likevel hatt en mor som alltid har klart seg godt både på hjemmebane og i omsorgsbolig helt til det siste.

– Det er så uverdig at hun ikke får den hjelpen hun trenger  i den siste fasen av livet. Jeg tør ikke bli gammel i Kjøpsvik når vi ikke har barn som bor her. Svigerfar fikk demens da han var litt over 50 år. Og vi begynner å bli litt opp i årene. Vår generasjon pårørende blir jo helt bortskremt når vi ser hvordan Narvik kommunes politikere prioriterer. Våre eldre blir et forsømt område i stedet for et satsingsområde. Slik bør det ikke være.

Både administrasjonen og den politiske ledelsen i Narvik kommune er forelagt dette intervjuet, og vi følger opp med egen sak.