Av: Svein Valle, Biskop i Sør-Hålogaland.

I innlegget «Vi trenger alle å høre til», datert 9. februar 2024, forteller Astrid Eriksen hvordan hun opplevde det å se filmen «Samiske fortellinger om rett og urett» og det hun beskriver som kampen for tilværelsen i Hábmer/Hamarøy kommune. 
 
Eriksen peker på at «maktmisbruk og å beskytte overgriper kan syns å ha vært en del av kirkens DNA» og at «tillitsbruddet er komplett og viser hvordan maktinstitusjoner som kirken beskytter sine egne og overgriper». 
 
Beskyldningen mot kirken kan synes hard, men vi vet dessverre at kirken har en historie vi ikke alltid kan være stolt av. Her er det nok å vise til Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport. 
 
Men at det skulle være en del av kirkens DNA er jeg derimot ikke enig i. At noe ligger i ens DNA betinger at egenskapen ikke lar seg endre, uavhengig av hvor mye en ønsker eller forsøker.  
 
Den norske kirke har i mange år tatt sine gamle synder på alvor og aktivt rettet opp i uheldige maktstrukturer, gitt at disse har vært kjente. Det har kanskje ikke gått riktig så fort som mange av oss ønsker, men dog. 
 
Ingen skal i dag være redd for å varsle om urett, uavhengig av hvor i organisasjonen uretten begås. Ingen varsler skal være redd for å ikke bli hørt eller frykte å bli utstøtt og ingen maktmisbrukere vil bli vernet eller beskyttet. 
 
Eriksen sier selv at hun er naiv som forventer bedre. Til det vil jeg si nei, det er ikke naivt å forvente bedre. Det er akkurat det enhver skal kunne forvente av både Den norske kirke og av samfunnet for øvrig. 
 
Samtidig er jeg som biskop i Sør-Hålogaland glad for å kunne si at kirkens ansatte og tillitsvalgte i Hábmer/Hamarøy i dag gjør en betydelig innsats for å søke og fremme sannhet og forsoning, herunder å forebygge overgrep og bistå overgrepsutsatte. I dette viktige arbeidet har de lokale medarbeiderne biskopens fulle støtte og tillit.