Av: Marita Elvemo Sivertsen, sokneprest Hamarøy og Sagfjord sokn

I noen uker i august fikk jeg orkesterplass til småfuglenes iherdige matauk. Rett utenfor kjøkkenvinduet mitt står et stort tre med bær. En flokk Tornsangere forsyner seg grådig av bærene. Jeg må sitte stille ved kjøkkenbordet, for hvis de får øye på meg flyr de vekk. Nå er treet tomt for bær, og fuglene har tatt til vett og flydd mot sør. Det er definitivt blitt høst.

Jeg blir alltid litt melankolsk på denne tiden av året. Løvet skinner som gull mellom grønn barskog. I den første lille høststormen faller løvet av. Lyset blir lavere. Noe tar slutt. I skrivende stund siler regnet ned, og tåka dekker over de fine Hamarøyfjellene. Men i morgen blir det kanskje sol.. Det gjelder å bruke mulighetene vi har til å nyte dagene vi har.

Noe tar slutt. Men kanskje er høsten en tid for nye begynnelser også. Vi får en litt annen tid, der vi kryper mer inntil, for å dele på varmen og lyset. Som det står i Kjærlighetsvisa; «du låne mæ litt dyne og ei arm».

Ordene som vi leser i vielser har fulgt meg disse dagene. Strofene fra Salmenes bok kan leses som en takk for livet og dagene, for lyset og kjærligheten. En takk til Gud for alt det skapte. Med det vil jeg ønske deg som leser dette en god dag, en god uke og en velsignet høst. Og om noen måneder finner nok fuglene hjem igjen fra sin sydentur, hit til oss i nord.

Herre, du berger både mennesker og dyr.

Hvor dyrebar er din kjærlighet, Gud!

I skyggen av dine vinger søker menneskebarna ly. 

De får nyte overfloden i ditt hus,

Du lar dem drikke av din gledes bekk.

For hos deg er livets kilde,

I ditt lys ser vi lys. 

(Salme 36, 8-10)