Jeg tenker at timing er undervurdert når det gjelder hvilke bøker man liker å lese. Etter å ha karret meg gjennom en mørk beretning fra andre verdenskrig, kan det være fantastisk å lese noe frilynt og humørfylt, og kanskje liker jeg den boken bedre enn jeg hadde gjort om jeg hadde lest den etter en annen bok, nettopp fordi jeg kom fra noe som var litt tungt og vondt. Hva man har lest før, hvor man leser det, når man leser det, hvordan man har det, hvilket ben man har stått opp på, er med på å bestemme hvordan man møter, og tar opp i seg, teksten. 

Kanskje det også finnes morgenbøker og kveldsbøker? “Nei, klokka har passert 13.00, så da kan jeg ikke lese Per Petterson lenger, jeg må begi meg utpå noe annet; skal vi se, Hanne Ørstavik, er hun ettermiddagsverdig, eller kanskje mer kveld, definitivt mer kveld, ja, nei jeg får begi meg utpå Marstein, hun er alltid så god og lun i disse timene før middag”. 

Kanskje ikke helt presist, men hvem vet, kanskje noen bøker eller forfattere er bedre i mørket enn i lyset; krimbøker, med mindre man er skvetten, er kanskje aller best etter mørkets frembrudd, mens andre bøker, for eksempel Annie Ernauxs selvbiografiske verker, leses best i det flate lyset fra overskyet vær. Det er også typisk å søke etter sommerbøker når sola står på og ferien er i gang, men kanskje det hadde vært en idé å lese noe vinterlig de neste månedene, og dermed se utover det grønne, blomstrende landskapet i lesepausene med et triumferende blikk; kanskje man setter enda større pris på sommeren da? 

Vel, akkurat det tør jeg ikke prøve, for jeg avhengig av å lese om hett vær, om havet og skogen, om fisking, om irriterende og stikkende insekter, eller om storbyer kokende av solens steking når det er sommer. Jeg kan ligge i gresset, eller nedi sanden, høre lyden fra mygg og andre krypdyr, kjenne det kalde vannet slå inn over meg, skvette av dråpen av smeltet is på låret, men det er ikke ordentlig sommer før jeg leser om det. Más o menos. 

I fjor sommer landet Sommeren med Balder ned i fanget mitt, og den gjorde et sterkt inntrykk på meg. Litt fordi jeg selv, i likhet med Berg, hadde blitt hundeeier av en stor og vill hund, men mest fordi teksten stråler av kjærlighet, lys og mørke, poesi og levd liv. Vi følger Berg og hans kone Dina fra mai til og med august i en slags bearbeidet dagboksform, der kjærligheten til hunden Balder fungerer som et ledemotiv. At det er “sommeren” i bestemt form gjør boken særs vond å lese, men boken handler om veldig mye mer, alt fra utvalgte poeter, haiku-diktning, reiser, livet sjøl, men også mye om krigen i Ukraina. 

En utrolig fin bok for varme midnattsolkvelder, der du leser noen sider, tar en pause og ser utover det stille vannet, tar en slurk av noe, en oliven, også leser du noen sider til – og sånn, som man sier, går no dagan.