Ferien er for de aller fleste like om hjørnet, og det er på høy tid å bestemme seg for sommerens leseprosjekt. Det er deilig å lese korte bøker, små historier som går unna på en dag på stranden, men tomheten som kommer når boken er ferdiglest er brutal; for hva skal jeg lese nå!? Løsningen er imidlertid enkel. Brødrene Karamasov av Fjodor Dostojevskij. 

“Man utvikler seg visst ikke nok som menneske uten å lese romaner”, sier Audun Lysbakken i et intervju i Klassekampen for et par uker siden. Han er litt indignert over at kona synes han leser for mye fagbøker, og for lite skjønnlitteratur. Selv om jeg kan forstå Lysbakkens hang til sakprosaen, er jeg helt klart på parti med kona her. 

For det er noe helt unikt å bli oppslukt av en roman, der hele livet kretser rundt det som foregår mellom bokpermene. Lykken når man sniker seg bort fra kaffeslabberaset, eller familiemiddagen, for å lese noen sider i smug. Regn i ferien? Det gjør ingenting, for du har boka, og du har hemsen på hytta der du halvt sitter, halvt ligger i en haug av gamle puter i den umiskjennelige lukten av gammelt furupanel. 

Du sier at sommeren er hektisk. ”Det er så mange prosjekter”, sier du unnskyldende når hyttenaboen spør om dere vil gjøre en utflukt. Men du har egentlig bare ett prosjekt, prosjektet i bestemt form, et stort prosjekt, et tusensidersprosjekt, og du kommer aldri til å glemme sommeren du leste den; det vil alltid være “den sommeren”, når du tenker tilbake på den, fordi det egentlig aldri blir en sommer som den, sommeren med Brødrene Karamasov.

Dostojevskij. Alle har hørt navnet, men det virker gammeldags, utdatert. Det kjennes vanskelig, tungrodd, liksom fra en annen tid. Man vil lese noe som er moderne, ekte, ja, relevant for det moderne mennesket. 

Det som imidlertid slo meg da jeg leste Brødrene Karamasov var nettopp hvor utrolig moderne den var. Det tok noen sider, men så var jeg fanget; jeg leste om morgenen før jobb (unnskyld for at jeg kom litt sent en periode), etter jobb (unnskyld for at jeg var litt fraværende, kjære samboer), på kvelden (sorry, not sorry), og på natten – ikke fordi jeg ikke fikk sove, men fordi jeg ikke ville sove.

Boka klarer det mesterstykket å være både lettlest, og uendelig kompleks. Hvordan går det med brødrene Dmitrij (livsnyteren), Ivan (den intellektuelle) og Aleksej (den gode, troende)? Med den usympatiske faren? Med Katarina, Grusjenka, eller lille Ilja? Det er så mange fortellinger i romanen, lag på lag med tematikk; men likevel, når man leser, er ingenting komplisert. Jesus settes på tiltalebenken av Storinkvisitoren i et kapittel man fortsetter å tenke på lenge etter å ha lest det. Et mord begås. Det er den perfekte roman, for i tillegg til å gjøre oss investert i karakterene, i historien, tar den opp de største og vanskeligste eksistensielle problemene mennesket står overfor. Kona til Lysbakken må ha rett. 

Nei, bestem deg tidlig, og du har en tilgjengelig – og helt fantastisk – flukt fra masete slektninger for hele sommeren.