Steigenværingen og de andre studentene fra NTNU har praksisen sin på de offentlige sykehusene i Namibia, som gjør at den utbredte fattigdommen kommer enda tydeligere fram.

Dette er fordi det er de fattige som benytter seg av de offentlige tjenestene, mens de rike går til private. Studentene har møtt mange skjebner og skader som har vært helt nytt for dem. 

– Det har vært alt fra knivstikking, brannskader, ulykker, slåssing og vold mot barn. Det er mangel på smertelindrende, omsorg og respekt ovenfor pasientene- fordi det er «deres skyld» at de havnet der. Det verste er at vi i flere saker opplever barn som må ta vare på voksne. I starten sammenlignet jeg med Norge, men den tanken måtte jeg fort legge fra meg. Vi har det ikke slik i Norge, så det ble et kultursjokk, forteller Hanna.

Store forskjeller og sterke inntrykk

Hanna forteller at det er litt forskjell på avdelingene, men noe av det som går igjen er den store mangelen på ressurser og lite tilgang til utstyr. Den største forskjellen skulle likevel være hvordan sykepleierne viser omsorg til pasientene sine.

Systemet er veldig strengt, hvor sykepleierne er strenge med hverandre, studentene og med pasientene. Det er også sykepleierstudentene som nærmest styrer avdelingene og gjør alt man i Norge er vant med at en utdannet sykepleier gjør. Dette er alt fra fødsler til andre prosedyrer.

– Det er et helt annet helsesystem enn vi er vant med i Norge, og det er mye jeg tror mange hadde blitt sjokkert over å se. Vi ble kastet inn i det fra dag en og har opplevd våre første fødsler, keisersnitt, tragiske situasjoner hvor barn nesten ikke overlevde, mødre med sterke smerter, masse sår og ingen smertelindring. Man tenker jo i ettertid på hva det egentlig er man har vært med på, tror ikke selv med forventninger at det er mulig å forestille seg alt, sier Hanna. 

22-åringen trekker også frem hvordan barn blir behandlet på kreftavdelingen. Der bor de alene i mange år, fordi foreldrene må jobbe.

Noen barn får besøk en gang i måneden mens andre ikke får besøk i det hele tatt. De har sykepleiere rundt seg, men det er ingen lek, trøst eller omsorg som de ville fått fra en forelder, og er nærmest overlatt til seg selv. Dette er noe som har gjort inntrykk på studentene.

– Omsorg mot pasientene er ofte ikke-eksisterende. Det er ingen trygging, emosjonell støtte eller trøst- både mot barn og voksne. Da jeg var på kreftavdelingen var det et barn på syv år som hadde vært der lenge uten foreldrene og hadde tydelig mangel på omsorg. Han søkte fort tilknytning, og følte et bånd med meg. Han gråt da jeg gikk fra han eller viste omsorg til andre. Det gjorde veldig inntrykk, fordi barn skal ikke være alene uten trygge roller rundt seg, utdyper Hanna.

Takknemlig  

Med seks timer om dagen fire dager i uken- har studentene mye fritid. Dette har de utnyttet ved å dra på mange utflukter rundt i Namibia. 

– Praksis er mye mer enn timene på sykehuset. Vi som har reist sammen, har fått et veldig nært samhold, da vi har opplevd mye sammen på godt og vondt. Noe av det jeg kommer til å huske best utenfor praksis var da jeg hoppet i fallskjerm over ørkenen, eller da vi var på safari og opplevde å se mange forskjellige dyr, sier Hanna.

Med seg hjem til Norge tar Hanna med seg takknemlighet over hvor heldig vi er med et så sterkt helsevesen og ressurser. Hun anbefaler alle å dra på utveksling, da man får nye vennskap og utfordret seg selv på helt nye måter. De har fått blitt med på situasjoner de ikke ellers hadde fått i Norge, som obduksjon.

– Vi fikk bli med på obduksjon av fem personer, der lærte vi hvordan alt hang sammen, og fant ut hvordan pasientene døde, tilføyer Hanna.

Studentene har måtte tilnærmet seg en helt ny kultur innenfor helsevesenet, som de måtte lært seg å respektere, selv om det er situasjoner de ville gjort annerledes. 

– Jeg sitter med erfaringer jeg ikke ville vært foruten. Jeg har lært mye både i og utenfor praksis, som jeg tar med meg både i livet og som ferdigutdannet sykepleier. Alle kunne ha godt av å se ting i perspektiv. Det er ikke mulig å forestille seg hvor mye tragisk som skjer før man står i det. Det er vanskelig å skjønne at vi lever i samme verden, avrunder Hanna.