Av: Cecilie Borg, Merete Aarsland Fosdahl, Elleka Hektoen, Ruth Lona Knutsen, Ingeborg Kolseth, Lise Kristensen, Margrethe Kvarenes, Ane Lunde, Catharine Mitlid, Jeanette Roede, Merete Eggen Rolfsen, Marianne Krog Sand, Inger Lise Sanness og Lena Sarset

Hvor mange varme hjerter trengs for å redde ett som har stanset? Dette er en takk til Steigen kommune, til AMK-sentralen og 330-skvadronen i Bodø og til Nordlandssykehuset. Og en påminnelse om at vi kan alle være livreddere.

Det er en varm septemberfredag i Steigen. Sensommeren sender fønvinder opp langs den bratte fjellsida. 13 fjellvante damer i 50-åra må kaste jakka og brette opp turbuksene på stien opp mot Sørskottind. Vi skal gå Nordskottraversen og har med to fjellførere.

Utsikten over Bringebærsundet tar pusten fra oss. Oppe ved Sørskottvatnet stopper vi for å få den igjen og fylle vannflaskene. Så fortsetter vi å spise raske høydemetre oppover mot eggen.

Alle er spreke og i god form. Når ei av oss plutselig ligger med nesa ned i kreklingen, skjønner vi derfor raskt at noe er alvorlig galt. Fråde om munnen, noen spasmer, ingen kontakt.

Vi ringer 1-1-3 før det har gått ett minutt. Og rett etter har vi selv bestemt oss for å begynne hjerte-lungeredning.

Telle høyt til 30, to blås. Telle høyt til 30, to blås. Innbitt samarbeid om å redde venninna vår.

330-skvadronen er raskt i lufta. I ettertid har de fortalt oss at de ikke var særlig optimistiske da de tok av fra Bodø.

Her er lærdom nummer 1, og den går til oss alle: Ikke vent på at noen andre skal ta beslutningen om å starte hjerte-lungeredning. Det skal mye til å gjøre feil. Den eneste feilen er å ikke gjøre noe. Velg å starte! Ta i og trykk hardt! Vi knakk ikke bare ribbein, men også brystbeinet. Flere av oss hadde hatt førstehjelpskurs og øvd på hjerte-lungeredning. Gå på kurs og øv!

Vi hadde hele tiden AMK-sentralen med oss på åpen linje. Det ga god støtte og oppmuntring. Etter hvert ba de oss sette på kameraet på mobilen. Da kunne de justere oss underveis: litt saktere kompresjoner, litt kortere blåsing.-  Sånn ja, fint, dere gjør en kjempejobb!

Da lege Thomas og redningsmann Lars Oven ble firt ned, hadde vi holdt på i 35 minutter. Det tok enda noen lange minutter før de kunne ta over. Med kyndig ro, autoritet og besluttsomhet fikk de hjertet i gang igjen og fortalte hvordan vi kunne bidra. Den profesjonaliteten var ekstremt god for oss å oppleve.

Da pasient, lege og redningsmann ble heist opp i helikopteret, satt vi våte, kalde og redde igjen aleine i fjellsiden. Men vi visste at vi hadde gjort det vi kunne, og at hun nå var i veldig gode hender.

En av seks overlever hjertestans. At venninna vår i dag ikke lenger er pasient, men under full rehabilitering, er et mirakel. En blanding av flaks, kompetanse og et godt system. PCI-laben ved Nordlandssykehuset var heldigvis åpen da helikopteret landet, og dyktig helsepersonell har pleiet henne tilbake til livet. Hun har ingen varige skader på hjerte, lunger eller hjerne.

Her er lærdom nummer 2 og samtidig en hyllest til AMK, Nordlandssykehuset og Steigen kommune: Å drive hjerte-lungeredning er et traume som setter seg tungt i kroppen. Det rare er at det kan være like vanskelig når det går bra, som når det går dårlig. Det vet de som har som jobb å redde liv.

Vi fikk god hjelp, akkurat da vi trengte den: Bare en snau halvtime etter at helikopteret hadde satt kurs for Bodø, fikk vi en SMS fra AMK med gode råd «til deg som har drevet førstehjelp» og tilbud om samtale med erfarent helsepersonell ved universitetssykehuset i Stavanger. Der finnes nemlig et forskningsmiljø som følger opp førstehjelpere. Flere av oss har fått hjelp av dem i etterkant.

Og før vi var halvveis ned lia igjen, fikk vi telefon fra Guttorm på Steigen legevakt med tilbud om hjelp fra kommunenes kriseteam. En mild, medfølende og kompetent krisepsykiatrisk sykepleier satte fram kjeks og kaffe og tok den første bearbeidingsrunden med oss. Erik ga oss de ordene og rådene vi trengte.

I en akutt og uoversiktlig situasjon er det avgjørende å få tilgang til profesjonell veiledning og oppfølging. Prosessen som ble startet sammen med Erik på kommunesenteret i Leinesfjord, bidro til å strukturere tankene, ga informasjon om normale reaksjoner og hjalp oss med å ta hensiktsmessige valg i tiden etter den dramatiske hendelsen. For oss var det særlig verdifullt å få tydelig råd om å fullføre helgen sammen, snakke ut om opplevelsen og støtte hverandre.

Samme kveld, mens vi fortsatt var fortvilet og uvitende om at dette skulle bli en mirakel-historie, ringte både sjefen til Erik for å høre hvordan det gikk med oss, og lege Thomas for å gi oss en etterlengtet oppdatering. Tilgjengelig krisehjelp – uten at vi måtte be om den.

Også de nærmeste pårørende ble møtt med stor omsorg og medmenneskelighet på alle de berørte avdelingene på Nordlandssykehuset og senere også ved UNN. God krisehjelp har ikke bare betydning for oss som var direkte involvert, men også for våre familier, vennekretser og arbeidsplasser. Når profesjonell støtte er lett tilgjengelig, reduseres risikoen for langvarige psykiske plager, og det gir trygghet i en ellers uforutsigbar situasjon. Dette er ikke bare god omsorg, men også god samfunnsøkonomi.

De fleste av oss damene er søringer som har vært glade i nordlendinger lenge. Men den kjærligheten vi kjenner til de varme hjertene vi møtte i Steigen denne dagen, den kjenner ingen grenser.