Av: Raymond Lillevik, fylkesleder Nordland KrF

Siden 1890 har 1. mai vært arbeiderbevegelsens dag for å demonstrere for
arbeidsfolks rettigheter og solidaritet mellom mennesker. Det er en dag for å bryte
med passiv aksept av situasjoner og har blitt en del av identiteten til mange
mennesker, grupper og til og med stater. Det er nesten som at stadig flere utenfor de tradisjonelle gruppene bak feiringen også gjør sin egne vri på dagen til å fremme
egne formål. Med så mye fint knyttet til seg, hvorfor vekker dagen likevel  rustrasjon i deler av samfunnet?

Antagelig fordi noen føler seg truffet av sinnet, det handler jo om en klassekamp
mellom ulike interessegrupper, som bedriftseiere og arbeidstakere, de med mye
penger og de uten. Men kan det også handle om at noen opplever at kravene og
temaene som det demonstreres for i praksis stenger noen mennesker ute. Ikke alle
som prøver å drive egne bedrifter og gi arbeid til folk føler de har verken mye mer
makt eller penger enn andre, kanskje føles dagen da mer som at «utakk er verdens
lønn.»

Ikke minst har ufødte barn blitt utelukket fra felleskapet, ja til og med blitt usynliggjort som noen som er verdig livet. For de av oss som sørger over dem, så kan retorikken om solidaritet virke hul og sår.

Likevel trenger man ikke å være enige om alt for å være enige om noe. Det er
dessverre fremdeles rikelig behov for drømmer om et bedre samfunn hvor alle føler
at de har en plass. De fleste mennesker opplevet at frihet og likhet for dem blir truet
før eller siden, og da er det greit å ikke være alene. Slik mange glemmer at vi var
sårbare i mors liv en gang, er det lett å glemme at rettigheter og goder ikke har
kommet rekende på fjøl. Noen ganger er det å være sint sunt.

Til alle som får oppleve 1. mai: Gratulerer, og lykke til med å gjøre verden til et bedre sted!