Av: Jan Ingvald Andersen, 13.kandidat FrP Steigen.
«Man lærer så lenge en lever» er et uttrykk som jeg har vokst opp med. Helt siden min tidligste ungdom har jeg satt min lit til dette utsagnet. Men jeg har ikke alltid erfart at det stemmer. Jeg har levd forholdsvis lenge og har hatt en utrolig variert hverdag, så jeg burde kunne det meste. Men det kan jeg så aldeles ikke. Så enten er jeg tunglært, glemsk, eller så sitter lærdommen musestille på bakerste benk i lillehjernen, fast bestemt på og ikke la seg bruke i tide og utide. Et annet uttrykk sier at «Man blir aldri for gammel til å kunne lære noe». Dette er jeg mye mer familiær med. For når en er blitt nærmere 80 år enn syttifem, så er det naturlig at en setter sin lit til dette. Kobler en det sammen med et par doser med oppmerksomhet eller kanskje til og med nysgjerrighet og plasserer det i et hode som ikke glemmer så alt for fort, så er det utrolig hva en kan samle opp av både unyttig og nyttig viten. For et års tid siden ble man av offentligheten; mediene, men kanskje særlig av våre høyest rangerte politikere på venstresiden i norsk politikk, belært om bruken av det eiegode norske ordet «riking». Og det ble en meget bratt lærekurve.Min omgang med dette ordet hadde til da alltid vært forbundet med noe positivt. Det hadde i mitt hode fortalt om hell, skaperglede, pågangsmot, spesielle evner, positive vyer, enorm arbeidsinnsats og et uavkortet ønske om å spre livskvalitet i sine nærmeste omgivelser, også ute i distriktene, eller kanskje mest der. Men nå er alle mine tanker og erfaringer ingenting verd lengere. «Riking» ble i fjor høst re-innført i vokabularet som et nedlatende skjellsord om folk som på skammelig og til dels urettmessig vis har tatt for seg av felleskapets verdier. Disse gründerne ble stigmatisert som en egen gruppe; laksebaronene. Merkelig nok var det ingen som under denne prosessen med dirrende og formanende røst nevnte ordet rasisme. Det var helt klart rasistiske undertoner i den måte venstresiden i norsk politikk gjennomførte dialogen på. Minner om formuleringen «Ryk og reis»! Men hva er egentlig Fellesskapets verdier som de såkalte rikingene eller baronene har forsynt seg så grovt og usømmelig fra? Er det havet? Er det Golfstrømmen som er kommet den lange veien over Atlanterhavet for å renske opp og å gi liv til kystområdene i Norge? Og hvem er Fellesskapet som eier disse verdiene? Er det de som bor langs kysten? Eier de som har hatt sine røtter gjennom flere generasjoner langs kysten mer enn de som er kommet tilflyttet de siste årene. Hva er en rettferdig fordeling av verdiene som felleskapet eier? Kanskje også laksebaronene er en del av fellesskapet? Kanskje de fra starten av eide en god del av Fellesskapets verdier. Og til slutt; hva er Fellesskapets verdier verdt i kroner og øre? Det visste ingen, aller minst Fellesskapet selv. Ingen visste det før noen pionerer med spesielle egenskaper; som ønsket å kunne bo i distriktene, var fulle av innovative framtidsplaner og hadde ukuelig tro på sitt prosjekt. De la ned en ufattelig arbeidsinnsats og satte i gang og skapte ei heilt ny næring. Ei næring som produserer mat for en hel verden. Verden likte produktene og satte en pris på dem. Fellesskapet som hadde gått rundt og «peintja lomfor», noen i generasjoner, våknet plutselig til liv. Gjennom venstresidens politikere krevde de å få det meste av nettoen fra oppdrettsnæringen utbetalt ved innføringen av grunnrentebeskatning. Politikerne sier de vil bruke rikingenes penger til å utjevne de økonomiske forskjellene i Norge. Men når de har gjort alle rikingene fattige og plassert de i matkøen hos kirkens bymisjon, eller fått de til å reise ut av landet, hvor skal de da hente pengene fra? Økonomiske forskjeller har det alltid vært, og det vil det alltid være i Norge.
Etter mitt syn er det kun skattebaronene som vil være evig rike. En gruppe politikere som med loven i hånd kan beskatte hvem de vil så mye de vil. De har satt til side loven om mitt og ditt, og er faktisk valgt av folket til å gjøre det.
