Millionunderskuddet i Hamarøy forklares med svak budsjettdisiplin og mangelfull rapportering. Men debatten i kommunestyret reiser et mer ubehagelig spørsmål: Hvor var egentlig kontrollen underveis?

Kommunestyremøtet i Hamarøy forrige uke ga et sjeldent innblikk i hvordan økonomien i kommunen faktisk følges opp.

Kommunedirektøren orienterte om et ventet merforbruk på rundt 15–16 millioner kroner. Samtidig erkjente han at rapporteringen til formannskapet har vært svak.

Den økonomiske rapporteringen tilbake til kommunens økonomiutvalg har, som han selv uttrykte det, vært «mer tilfeldig enn ønskelig».

Det er en oppsiktsvekkende erkjennelse.

For formannskapet er ikke et hvilket som helst politisk organ. Det er kommunens økonomiutvalg – det organet som nettopp skal følge økonomien tett gjennom året.

Når rapporteringen dit beskrives som tilfeldig, reiser det et naturlig spørsmål:

Hvor var alarmklokkene?

I debatten ble mye av forklaringen lagt lenger ned i organisasjonen.

Kommunedirektøren pekte på manglende budsjettdisiplin. I enkelte deler av organisasjonen har budsjettene nærmest blitt oppfattet som veiledende.

Ordføreren fulgte opp med å stille spørsmål ved om kommunen har tilstrekkelig kapasitet og kompetanse til å etterleve egne økonomireglement.

Begge deler kan godt være riktig.

Men det er bare en del av bildet.

For når en kommune med et budsjett på nær en halv milliard kroner plutselig står med et avvik på 15–16 millioner, er det ikke bare et spørsmål om hva som skjer i sektorene.

Det er også et spørsmål om styring.

Kommunedirektøren har det øverste administrative ansvaret for driften.

Ordføreren leder samtidig formannskapet – kommunens økonomiutvalg.

Det er nettopp dette organet som skal sørge for løpende politisk kontroll med økonomien.

Opposisjonen stilte derfor et betimelig spørsmål i møtet: burde ikke formannskapet hatt tettere og mer regelmessig oppfølging av økonomien gjennom året?

Det spørsmålet ble egentlig aldri besvart.

I stedet handlet debatten i stor grad om manglende budsjettdisiplin og svak rapportering i organisasjonen.

Det kan godt være en del av forklaringen.

Men god ledelse handler også om noe mer grunnleggende.

Ansvar går oppover.

Når økonomien svikter, er det lett å lete etter forklaringer nedover i systemet. Men både politisk og administrativ toppledelse har et særlig ansvar for styringskulturen i organisasjonen.

Dersom budsjettene oppfattes som veiledende, er det også et spørsmål om hvilke signaler som faktisk er gitt – og hvilke krav som er fulgt opp.

En annen side ved debatten er hvordan kritikken fremføres.

Når manglende budsjettdisiplin og svak rapportering beskrives i et åpent kommunestyremøte, rettes kritikken i praksis mot ledere som ikke sitter i salen og som ikke har anledning til å forklare seg.

Det kan fort oppfattes som at ansvaret skyves nedover.

Det er sjelden god ledelse.

Når økonomien i en kommune er under press, er det naturlig å lete etter årsaker.

Men den viktigste starten er ofte den vanskeligste.

Å begynne med seg selv.