Hver dag fryder jeg meg over stillheten og utsikten der jeg bor. Blikkstille vann, små, frodige holmer, og profilen av Hamnesfjellene mot horisonten gjør meg yr av glede. Sykler jeg noen minutter kommer jeg til noen av de vakreste strendene jeg har sett, kritthvite med Lofotveggen og den åpne Vestfjorden strålende mot meg. Jeg kan tøffe innover Tysfjorden gjennom trange fjordarmer omringet av ruvende fjell, og bli slått av hvor mektig det kjennes; som om en bassdur kommer ut av landskapet – og på telttur i helgen så vi en jerv lunte bortover langs vannkanten. Hamarøy har alt, virkelig alt, og jeg blir tung av vemod av at jeg skal flytte herfra. 

Folk er ikke riktig friske som drar til Lofoten for å stå i kø gjennom hele sommeren. Naturen er like spektakulær her, ja, kanskje til og med enda villere, med større utvalg av både flora og fauna. Heldigvis leser ikke uopplyste søringer denne avisen, og vi får enn så lenge beholde våre favorittplasser nesten uten at vi møter andre mennesker – la det forbli slik!  

Hvordan kan jeg døyve savnet etter Hamarøy, etter Nordland og naturen her? Hver dag forsøker jeg å brenne utsikten inn på netthinnen. Jeg tenker: "Nå må jeg huske dette!", men når jeg lukker øynene blir det bare mørkt og tomt når jeg prøver å mane bildene frem. Da er det bedre å lese bøker om landsdelen, der alt – om teksten er velskrevet – kan bli levende for det indre. Hamsun fungerer, selvsagt, men det finnes også andre som har fanget den nordlandske sjel og tiltrekningskraft. 

En som fortjener langt flere lesere, er Tor Eystein Øverås fra Bodø. Litteraturkritiker og skribent, og forfatter av flere bøker – både romaner og det man kan kalle fortellende sakprosa. I "Til - en litterær reise" undersøker han om at det finnes en felles identitet i kulturen og litteraturen mellom landene rundt Østersjøen. Han er utrolig kunnskapsrik, men skriver ujålete (undervurdert egenskap hos essayister), morsomt og ansporende om reisen han foretar seg; om det han ser, lukter, tenker og opplever, og han formidler et nærvær i teksten som får reisen til å oppleves levende for leseren.  

At han også inkluderer sin egen tvil om prosjektet i boka, gjør det menneskelig og sympatisk; og jeg tror det er det jeg liker så godt i bøkene og tekstene hans; det skarpe og utforskende blikket, men også den ydmyke og undersøkende tilnærmingen til det han skriver om – og han fanger den menneskelige erfaringen på en måte som både er innsiktsfull og gjenkjennelig. 

Han kommer ofte tilbake til Hamarøy i bøkene sine. Hamsun er ofte årsaken, naturligvis, men også fordi han har vært her mye selv; han skrev debuten sin her, og i "Til", sitter han i begynnelsen av boka på Skutvik og tenker. Han tenker at han ikke greier å ta landskapet innover seg, og at han rett og slett trenger mennesker, kino, og kultur rundt seg for å trives. Jeg tror riktignok ikke helt på ham, for jeg har til gode å lese noen som skildrer det nordlandske, og hamarøyske, landskap bedre enn nettopp ham. 

Nå skal jeg, inspirert av Øverås, prøve meg på litt kultur i storbyen i noen år, men det spørs hvor lenge jeg holder ut. Takk for meg, kjære Hamarøy, og på gjensyn!