Av: Ingvild Langva Barstad, rådgiver Livsglede for Eldre

Jeg synes vi skylder våre eldre. Du vet, de som bygde landet vårt å klare å ha to tanker i hodet på en gang.

Det er mulig å både se de som en ressurs og samtidig se at vi har mange sårbare eldre som ikke får den pleie og den omsorg de fortjener. (De er jo tross alt en stor og mangfoldig gruppe, og hvilken aldersgruppe er det egentlig vi prater om når vi sier «de eldre»?)

Det virker som at fordi vi nå står midt i denne eldrebølgen, jeg vil påstå at vi har vann til langt over anklene, så ønsker ikke politikere lenger å omtale det som en bølge. Det høres for negativt ladet ut. Som et problem. 

Problemet er etter min mening ikke om vi kaller dette en bølge eller ei, men at det pyntes på språket i et forsøk på å male et mer idyllisk bilde av virkeligheten. I søken etter løsninger er det derimot en forutsetning å konkretisere problemet.

Vi er friskere lenger. Mange bidrar som pårørende, i frivilligheten og på andre arenaer. Vi bor også lenger hjemme og vi lever lenger. Institusjon er likevel for mange siste bosted, fordi pleiebehovet blir for stort. Det er behov som ikke kan dekkes av korte, om enn hyppige, besøk fra hjemmesykepleien. Men vi legger ned sykehjemsplasser og det ryktes om kriterier som heves for å få rett på heltids omsorgsplass. Nedleggelser betyr lavere tall i statistikken over eldre i institusjon. Strengere krav gjør at antallet som bor hjemme blir høyere, og at de som har ansvaret med avslag kan krysse av på listen for godt utført arbeid. Det betyr ikke at den eldre får omsorgen og pleien den fortjener og har krav på. 

Vi lever i en dyrtid. Vi lever i en tid med vanskelige avveininger og der viktig helsetilbud legges ned. Jeg mener at vi skylder de eldre og deres pårørende (mange står på beinhardt!) å være ærlige om at vi har en vei å gå for å sikre nødvendig omsorg og pleie for de som trenger det. Skal vi videreutvikle gode løsninger og opprettholde tillit til institusjoner er dette helt nødvendig.