Det største antiklimakset jeg har opplevd som leser kom etter at jeg røsket Kerstin Ekmans “Hendelser ved vann” ut av bokhyllen, og sa “nu jävlar” for å motivere meg selv. Jeg minnes en familievenn som gyste av skrekk bare ved å tenke på den, og en av mine favorittkritikere trekker den frem hvert år som perfekt sommerlektyre. Jeg har blitt fortalt i mange år at den er “fantastisk”, “grusom”, men likevel “nydelig skrevet”; en litterær krim der naturen, skogen og bygdemiljøet skildres på en “unik” måte.

Med disse adjektivene friskt i minnet leste jeg hundre sider, og tenkte at jeg gledet meg til at følelsen av natur og spenning skulle gripe meg. Jeg leste hundre sider til og tenkte optimistisk at nå, ja nå kommer den vel snart, og etter fire hundre sider (da gjensto det rundt tjue) tenkte jeg lettere slukøret – men fortsatt ikke helt uten håp – når kommer den følelsen, egentlig?

Det var pussig at det ikke fenget meg, men kanskje var timingen dårlig – sannsynligvis kunne boken uansett aldri leve opp til de enorme forventningene jeg hadde etter ti år med jevnlige anbefalinger. Jeg ga henne likevel en ny sjanse med “Løpe ulv” som utkom for et par år siden (hun fyller 91 år i sommer!). Da ble jeg, som man sier på svensk, golvad.

Boken er på under to hundre sider, men likevel fanges et helt liv i denne lille fortellingen, som følger den aldrende jaktlagslederen Ulf over et år i de svenske skogene. Romanen åpner med at han hviler seg i en øde campingvogn, der han plutselig ser en ulv forsiktig komme ut av skogen. Synet av denne fantastiske skapningen snur opp ned på alt Ulf før har tenkt, og verden er ikke lenger den samme; han får rett og slett en åpenbaring av å se ulven uforstyrret i sitt rette element. Hele sitt liv har han vært jeger, men plutselig tenker han på “alle” og ikke “alt” han har drept.

Ulvehatet er stort i bygda, og det ulmer til konflikt i jaktlaget. Ulfs lederskap settes på prøve; også av ham selv, og vi følger ham gjennom hans gnagende tvil. Han ser tilbake på sitt yrkesvirke i skogvesenet, der han reflekterer rundt flatehogst, avskogning og drenering av skogbunnen; rett og slett konsekvensene av industrielt skogbruk, som også har blitt aktualisert blant annet i “Oppsynsmannen” på NRK i vår. Kunne Ulf gjort noe annerledes? 

Det er imponerende å endre hele sin livsanskuelse i en alder av 70 år, og Ulf viser at det er mulig. Noe som derimot forblir uendret i hans liv er kjærligheten til livspartneren Inga, og dynamikken dem imellom er usedvanlig vakkert skildret; lavmælt, men med en enorm tillit og varme, og fortellingen om det aldrende paret er alene verdt lesningen. 

Ekmans kunnskap og refleksjon rundt forholdet mellom mennesker, dyr og natur er imponerende, og ansporer til tenkning om vanskelige spørsmål. Jeg leste denne da jeg tok et valg om å slutte å spise kjøtt, og selv om det ikke er et eksplisitt motiv i romanen, kjentes det likevel relevant.

Jeg er sjeleglad for at jeg ikke ga opp Ekman etter en litt trå start.