Av: Linda Helen Haukland, Gruppeleder i fylkestinget, Nordland KrF

Jeg reagerer med vantro på at helseminister Ingvild Kjerkol nå går inn for en ny abortlov med utvidelse av selvbestemt abort fra 12. til 18. uke. I lys av oppdraget til Abortutvalget, som var å redusere antallet aborter i Norge, må det sies å være en feilslutning. Både av abortutvalget og av Kjerkol. For en utvidelse vil vel heller føre til flere aborter? 
 
Nordland KrF har markert sitt syn blant annet ved å komme med alternative forslag til fylkesrådets høringssvar på Abortutvalgets rapport da denne var til høring i Nordland fylkesting i februar. 17 av fylkestingets representanter stemte da for vårt forslag om gå imot en utvidelse av selvbestemt abort fra 12. til 18 uke. 
 
En grunntanke i dagens lovgivning er at fosterets rettsvern styrkes etter 12. uke. Utvalgets forslag om selvbestemt abort ut den 18. uken i svangerskapet, er derfor svært problematisk. For dersom denne grensen forskyves, vil fosterets rettsvern forringes etter 12. uke og fram til det bare er en måned igjen før barnet er levedyktig utenfor mors mage. Nervesystemet, blodomløpet, fingeravtrykk og hørsel er på plass – og moren kan ha kjent spark i magen fra den lille. Kjerkols avklaring rundt utvidelse viser hvorfor KrF er en viktig stemme i norsk politikk. 
 
Kristelig Folkeparti representerer en tredje vei i politikken. Den kristendemokratiske ideologien tar utgangspunkt i at mennesket er skapt. Du trenger ikke tro på Gud for å ha et slikt menneskesyn, det er et ståsted mange flere kan identifisere seg med; at menneskets verdi er iboende og ikke skal rangeres av sine medmennesker. Dette grunnsynet gjør utvidelsen til 18. uke helt uakseptabel for oss.  
 
Utvidet selvbestemmelse svekker det ufødte barnets rettsvern radikalt. Kristelig folkeparti er bekymret over at det allerede i dag fødes færre barn med for eksempel Downs syndrom enn tidligere i Norge. Med en utvidelse til 18. uke vil enda mer av mangfoldet iblant oss gå tapt. Fordi mor og iblant også far da blir satt i valgsituasjoner som blir vanskeligere etter hvert som ukene går og informasjonen om fosterets egenskaper øker. Det vil bli et økende press mot den gravide om å avslutte liv som for eksempel har en kromosomfeil. Og kvinner som utsettes for press fra sitt nettverk vil måtte stå i dette presset gjennom halve svangerskapet. 
 
Dersom aborttallet skal reduseres, er det økt forståelse for den gravides utfordringer knyttet til å bære fram barnet som må adresseres, snarere enn en utvidelse av selvbestemt abort. Det trengs blant annet økonomiske ordninger som gjør at hun føler seg trygg på at hun kan ta vare på den lille. Hun trenger vår støtte. Her har vi alle et viktig ansvar. For det er ikke slik Kjerkol hevder, at det bare er å stole på kvinnen i abortspørsmålet. Det er vel heller den gravide som må kunne stole på oss.