Det siste året har vært vanskelig å forstå. De skulle gifte seg, og de siste detaljene skulle planlegges og spikres. Den lille lykkelige familien på fire skulle komme hjem til Norge og huset på Hunstad og til nok en ting å glede seg over og være takknemlig for. Sammen med familie og venner. Men slik ble det ikke.
Koser seg på Hamarøy
De har erfart at veien fra lykke til bunnløs sorg noen ganger er kort. Kanskje kan de bli en motivasjon for andre. Det finnes en vei tilbake til hverdagen; til gode øyeblikk. Men man må stå i det som kommer. Både det triste; og gleden ved livet. De er i pappa og bestefarhuset på Oppeid. Huset i Fløyåsen der Karianne vokste opp sammen med familien. Det er vinterferie, og de tre har tatt hurtigbåten fra Bodø til Skutvik. Det er bestefarbrød på kjøkkenbenken, kjøleskapet er fylt og på spisebordet står oppskårede grønnsaker sammen med druer. Vinterferien startet med influensa, men jentene bygger lego og koser seg på Hamarøy.Én mangler
Alt kunne vært som det er for de fleste familier på denne tiden. Nok en lykkelig vinterferie med familie og venner. For Karianne, Sanna og Jenny mangler én. Han som utgjorde grunnfjellet i familien sammen med mamma Karianne. Kjæresten hun skulle gifte og tilbringe resten av livet med. Men han er ikke mer. Han døde da familien ferierte på Gran Canaria i januar for vel ett år siden. Av akutt hjertestans.
Nye vil miste
Karianne Sørgård Olsen (45) er som tidligere journalist; også i NordSalten Avis, vant til å møte andres skjebne. Fortelle deres historie. Som førsteamanuensis ved Journalistutdanningen i Bodø, ved Nord universitet lærer hun studenter å formidle andres historier. Som forsker vet hun at åpenhet kan utgjøre en forskjell når historier som deres egen skal fortelles. Tobarnsmammaen vet det vil komme nye familier som trenger en podkast om sorg, en begravelsesagent og forfatter som Tor-Håkon Håvardsen, som snakker forståelig om bortgang og sorg også på TikTok.Minnes Mathias hver dag
Det er derfor Karianne sier ja til å møte oss. Sanna og Jenny vil også fortelle. Om en pappa de elsket. Og hvordan de minnes ham hver eneste dag. Ved å spille musikken han likte i bilen. Lese historier, Synge nattasang. Gå i sorggruppe. Reise tilbake til Gran Canaria ett år etter. Besøke stedene de koste seg under ferien i fjor. Sammen med pappa. De har mange «kroker», og bruker dem flittig.
Hverdagen er kommet tilbake til dem, og Sanna synger i kor og vil ikke gå glipp av opptredenen 12. april med kirkekoret. Da skal hun synge solo. Hun smiler bredt fra stolen ved siden av sofaen. Innimellom tar hun frem det rosa nettbrettet med matchende øretelefoner. For en jente på åtte, kan livet også være rosa og handle om Melodi Grand Prix.
Involveres
Mamma er opptatt av at barn ikke skal holdes utenfor, men involveres. Karianne forteller samtidig som hun oppfordrer Sanna og Jenny til å dele sine tanker. Fortelle om universet av opplevelser som gjorde akkurat de fire til en sterk og lykkelig enhet. – Det var et komplett sjokk å miste Mathias. Når noen dør utenfor helseinstitusjon i Spania, blir det en politisak, forklarer Karianne. Som om det store tapet i seg selv ikke var nok å håndtere. – Og de politifolkene kunne ikke engelsk, supplerer Sanna. – Jeg måtte i retten i Maspalomas. – Og den rettssaken vant du, fortsetter 8-åringen med et snev av alvor i stemmen mens mamma skjuler et lite smil.Byråkrati
Formaliteter og byråkrati har tatt mye tid. To-tre arbeidsdager i uka. Når du er svensk, dør i utlandet og er bosatt i Norge, krever det en ekstra innsats i forhold til svært mange instanser. Det tok blant annet tre måneder før han ble registrert som død i Norge. – Det var mye interessant å plukke opp om byråkratiet og ulikhetene mellom de ulike landene, konstaterer Karianne og fortsetter: – Sorg ser annerledes ut når du står midt oppi det. Det oppleves både kaotisk og rotete. Det å kjenne seg trist er bare en del av veldig mange og ulike følelser.Viktig støtte
Hun forteller samtidig om da eldstedatteren fikk diabetes type 1. En kronisk sykdom som krever tett oppfølging fra både foreldre og teamet på sykehuset, og fagpersoner som har vært der for dem også da Mathias gikk bort. – Det er en stor omveltning for en familie å få et kronisk sykt barn. Vi hadde ikke noen problemer i familielivet, men teamet har en psykolog. Jeg er tilhenger av å snakke om ting, og benyttet meg av denne psykologen da vi mistet Mathias. Det finnes sorggrupper i regi av kirken, men jeg har så langt ikke følt noe behov for å delta der. Jeg har god støtte i familie og venner.– Viktig å ta seg tid
Hun har funnet ut hva som er viktig for henne selv i hverdagen. Nok søvn, ikke ha det for travelt og bevegelse. – Det er viktig å ta seg tid til å gråte og være trist. Gi seg selv rom til det. Ha tid til å være i sorg. Sorg gjør noe med tempoet og opplevelsen av tid. Jeg leste et intervju med Oslo-biskop Sunniva Gylver, som mistet ektemannen sin alt for tidlig. Jeg kjenner meg igjen i opplevelsen av å være kjempeopptatt av de bittesmå og de kjempestore ting i livet. Alt mellom der forsvinner litt. Det blir ikke så viktig. Heller ikke jobben. Selv var hun helt borte fra jobben i tre måneder, før hun sakte men sikkert kom tilbake i 80 prosent stilling. Datterens sykdom krever ekstra innsats på hjemmebane. Hun er blitt strengere på å prioritere tiden. Tja betyr egentlig nei. Det har hun lært av en venninne.Annerledes
Karianne sitter i sofaen mens Jenny og Sanna går litt til og fra. – For barn er det nok lett å føle seg litt annerledes enn andre barn når man opplever å miste sine aller nærmeste. De går fort ut og inn av sorgen og gleden. Selv ble jeg veldig sliten, overveldet og utmattet.Sorggruppe for barn
Sanna går i tredje klasse. – Jeg synes det er gøy på skolen. Mange synes jeg er gal når jeg sier det er gøy på skolen. Gym er gøy. Vi har gym onsdag og svømming torsdag, forteller Sanna som har deltatt i flere sorggrupper for barn det siste året. – Jeg er blitt vant til at pappa ikke er med oss hele tiden. Av og til når vi er slitne og begynner å gråte, er det på grunn av at vi savner pappa, sier Sanna. – Triste følelser kommer nok lettere frem når man er slitne, forklarer mamma rolig. I sorggruppen møter åtteåringen andre som har mistet noen de elsket. Lillesøster Jenny var for ett år siden ikke gammel nok til å få delta. Nå går de to søstrene sammen i gruppa. – Først laget vi noe, så leste vi litt, og spiste litt. Deretter gikk vi i gymsalen. Mamma er glad for at sorggruppen er startet opp igjen, og at også lillesøster har et tilbud der.Var syk
Pappa Mathias var syk. Men ikke syk som forventet tidlig død. Karianne forteller om det første møtet mellom dem. De var godt voksne begge to. Begge hadde forsøkt å få barn i tidligere forhold. Men det skjedde ikke. – Det var nok «ment to be», sier Karianne med et varmt smil i et ansikt fortsatt preget av sorg. – Sannheten er at vi ikke gikk inn for å bli gravide, men plutselig og overraskende nok var det barn på vei. Vi hadde ikke kjent hverandre så lenge, og måtte ta noen valg kjapt. Vi bestemte oss for «å kjøre på», og det gjorde vi. Derfor har jeg oppi sorgen kjent på en utrolig takknemlighet over at jeg fikk møte akkurat han, og være så lenge sammen med Mathias. Og at vi fikk disse fantastiske ungene.Familie i nærheten
De var ikke sammen med andre på ferieturen i januar i fjor, men tilbringer alltid mye tid med mor og stefar i syden. Det var først og fremst de fire som skulle dele opplevelser, bade og kose seg da den lille familien opplevde det verst tenkelige. – Heldigvis bor mamma og mannen hennes her nede om vinteren. Det var en lykke at hun var på øya da det skjedde. Det var et komplett sjokk å finne mannen min død i senga.Ikke forberedt
Naprapaten og mentaltreneren hadde kjent leversykdom og hjerteproblematikk, og hadde levd med sykdom i mange år. Men ingen var forberedt på at verdens beste pappa og kjæreste skulle dø fra dem på ferieturen. – Jeg og Mathias hadde likevel snakket gjennom et slikt scenario; hvis noe sånt skulle skje. Han hadde sine helseutfordringer, og vi gikk gjennom ulike scenarioer hvordan det kunne bli og hvordan det skulle håndteres om det verst tenkelige skulle skje. Jeg ga Mathias et løfte dersom han skulle dø; jeg skulle sørge for at vi skulle klare oss fint. Bekymringen hos ham var at livet skulle bli for slitsomt og for mye for meg. Men det har det ikke blitt.Rustet for fremtiden
Hun sier denne åpenheten har rustet henne for fremtiden. – Det at vi snakket om det på denne måten, forberedte meg på det som skulle komme. Det har gjort meg i stand til å håndtere situasjonen. Vi har alltid snakket om hvilke verdier som er viktige for oss som familie. Slike punkter er viktige. Gleden har vært der hele veien. I min sorg har jeg ikke måttet gå gjennom fasen som sint og bitter og spørsmålet; hvorfor oss? Jeg har ikke kjent på at livet er urettferdig. Mathias var mentaltrener av yrke, og praktiserte takknemlighet. Det er også vi som etterlatte bevisst på.Tre fine ting
Karianne henvender seg til datteren Sanna og oppfordrer henne til å fortelle hva de gjør sammen hver kveld. – Mener du familieklemmen? Men mammaen til Sanna og Jenny viser til en rutine i hverdagen som har hjulpet dem. Å si tre fine ting om dagen de har vært gjennom. Hun er tett knyttet til Hamarøy, der mye av familien bor. Utsikten mot Glimma og Oppeid er fantastisk. I disse omgivelsene har hun vokst opp. Gått i barnehage, på skole og videregående. Her har hun i voksenlivet vendt tilbake i to perioder for å frilanse. Båndene til familien er om mulig blitt enda sterkere. I Bodø er den lille familien på tre omgitt av venner og naboer. På Hamarøy besteforeldre, søsken, svigersøsken og søskenbarn.Åpenhet
– Vi får masse god hjelp i byen, men har ikke besteforeldre rundt oss. Derfor er jeg alene om familiedriften. At mamma Karianne har valgt åpenheten, gjør det også lettere for jentene. For å få kunnskap til å håndtere situasjonen, slukte tobarnsmoren alt som handlet om å miste den du elsker, og sorgen som følger. For egen del handlet det om podkasten Sorgens kapittel - Mellom oss på NRK av Karen Marie Berg, som også mistet sin mann og faren til sine to barn tidlig, begravelsesagenten Tor-Håkon Håvardsen som skrev om samme emne, lyrikk og musikk. Alt bidrar til at gulvet etter hvert føles stødigere å stå på.– Koste meg
– Så rart det enn høres ut; så koste jeg meg med boken til begravelsesagenten fra Stokmarknes. Alt som kunne gi kunnskap om dette landskapet, som jeg på sett og vis plutselig følte meg veldig hjemme i. Jeg hadde aldri før mistet noen det ikke var naturlig å miste. Sorg er blitt en naturlig del av samtalen jeg fører med folk. Men det var kanskje viktigere for meg å forstå barnas sorg. Jeg leste også alt jeg kom over om barn og sorg. Det ga meg innsikt i hvordan sorgprosessene til barn både kan være lengre og mindre rettlinja enn voksnes prosesser. Himmelhøge sti av Elle Melle er blitt en nattasang-trøst for Jenny. Seksåringen og mamma synger forsiktig på første vers: Det lakke og det lir Någen har slått av motoren Båden bare glir Stille inn den siste fjorden Sommardagen blei så brått på hell Himmelen e mørkerød i kveld Eg ser deg ennå øvealt
Minidisco
Det rumler i magen til den yngste familien, og på kjøkkenet venter «bestefarbrød». Øyvind Olsen er ANs journalist i Nord-Salten, men kan mer enn å skrive. Jenny får med seg mamme på kjøkkenet; som søstrene fikk mamma med på minidisco på Gran Canaria. – Det nydelige med barn er at de går inn og ut av gleden og sorgen. Du må bare følge med selv om det går i et forrykende tempo. Derfor dro vi på minidisco på hotellet samme dag som Mathias døde. Selv om man opplever de vanskelige tingene i livet, må man bevare en slags normalitet. Hun medgir at det virker absurd i en slik situasjon, men beskriver det i etterkant som litt fint.Snakker om livet og døden
– Vi lever i et samfunn som skyver døden unna. Vi forholder oss i liten grad til døden som en del av livet. Min filosofi har vært å være så åpen som mulig. Det er ikke sunt å bære noe alene. Hvis jeg ikke får snakket og grått ut, blir det vanskelig. Noen blir forfjamset når jeg begynner å snakke om livet, døden og Mathias. De tror det blir ubehagelig for meg å snakke om ham. Men det er fryktelig godt å snakke om den som er borte. Oppi sorgen har jeg kjent på en utrolig takknemlighet over at jeg møtte han, og fikk være med han så lenge det varte. At vi fikk disse fantastiske jentene.Skred av meldinger
Hun forteller også om det som skjedde etter at kjæresten døde. – Det kom et skred av meldinger fra folk jeg ikke visste hvem var. Som naprapat og mentaltrener hadde han møtt mange mennesker, og noen fortalte at han hadde berget livet deres. Også venner fortalte. Det er så godt å vite og se at Mathias hele livet hadde vært det fantastiske mennesket som jeg kjente. Så utrolig fint å se alle menneskene han hadde berørt. Jeg har aldri kjent noen mennesker som hadde så mange gode nære venner som han. Han var veldig god på sosialt vedlikehold; ta vare på menneskene rundt seg. De samme vennene som tar vare på oss i dag.
