Av: Ronald Urheim, utflytta Måsskek (Muskenværing), bosatt i Lillestrøm.
Æ var 8, og vi gikk flere og flere søsken med pappa fra Hellmobotn over til Vájsáluokta, og tok så turistbåten fra Vájsáluokta til Suorva den gang på vei til Oalloluokta. Æ hadde 2,50 svenska kronor og gikk til kiosken ombord. Ei brødskive kosta ti kroner og æ regna ut at æ fikk en kvart brødskive for pengan og viste dama i kiosken korsn ho skulle dele skiva i fire, og gi mæ en fjerdedel. Ho berre lo og ga mæ heile brødskiva – helt gratis!
Når æ skulle gå ut hadde låsen gått igjen av sæ sjøl. Æ skreik, vekselvis på mamma, pappa, søster og áddjá (bestefar). Áddjá sier, vad skriker han för den ungen? Lilla svare, han brukar sjunga sådär! Til slutt hoppa æ ned i dassdunken og krøp ut bakveien! Æ kom ut og blei beordra i jávrre, (i innsjøen), for å bli rein. Etterpå serverte Svierik-áhkko (Sverige-bestemor) kanel-the og kanelbullar. Ho hadde laga ferdig ångla med reinfett, så vi sprang ned på brygga for å feske abbor. Resten av dagen bada vi i vatnet, der var det lunka og hele Oalloluokta var et paradis for oss. Det var fullt av slektninger i alle hus, der hette de fleste Rimpi, som mamma hette før.
Når vi ble tenåringer kjørte vi både påhengsmotor, moped og Edvard-æddnu sin Amazon rundt omkring, spesielt på natta! Vi gikk, sykla og kjørte moped til Sávkká, der Sigga-moahtá bodde med Asta og Lisa, våre beste venner og nære slektninger. Pappa var lærer i Musken nesten hele livet, og etter mange år sa Jåvvå til han, oversatt til norsk: "Mikal, katti skal du bynn å jobbe, du leka jo berre sisten med ongan hele dagen."
Jåvvå var snill, og en gentlemann, som møtte dampen (rutebåten) hver dag og batt tampen. Av og til kom Dokter-Andreas med dokterbåten og Jåvvå møtte den hver gang, bar kofferten og viste dokteren kor folk bodde. Han holdt orden i hele Musken, og æ savna han og mange av de eldre i Musken som nu har gått bort.
Gamle Inger-áhkko kom hver søndag morgen klokken 10 til oss og ho var så liten at ho alltid satt på en liten krakk i kjøkkenet, mot kjøkkenbenken! Ho røkte pipe og omtalte alltid mannen sin med fullt navn! Kjerringa til en nabo skulle føde og mannen kom til oss for å hente mamma da vi bodde på loftet på gammelskola i Inner-Musken. Han fant bare pappa, som bada i en stamp, og spurte etter mamma. Da ingen fant ho sa han at pappa måtte kom. "Men æ e jo splitte naken", sa pappa. "Nei, berre kom som du e", svarte naboen, som var heilt førjådda! Førr i tida var han virkelig sterk, spesielt sydvæsten.. Pappa fortælte at i Musken kunj han vær så sterk at han bløste malingen av væggan og navnan av folk. Og folk holdte seg i gjerdan mens de hang vannrett ut i lufta, men fram kom de. Og etterpå sa vi til hverandre, "du heite Petter, ka heite æ"? Sia det tross alt e far min som sa det trur æ på kvært et ord han sa.. Vi var mange i Rávdda i det store moltbæråret 1985, og i to uker kom Fiskflyg daglig med sjøfly og kjøpte 400 kilo moltbær hver gang. Vi leverte bær og bestilte mat tilbake, for de hadde landhandel i Porjus, og utpå høsten fikk vi en sjekk for overskuddet. Æ hadde bestilt 10 colaboksa til siste flyginga, men en luring hadde føyd til en null ekstra og det kom 100 boksa!
Vi drakk Cola til den store gullmedaljen og en kjenning fra Kjøpsvik kom til Hellmobotn og fortalte at "i Rávdda hadde vi Colafest, æ huska ingenting!" Det regna mange dager i et strekk, og onkel Ivar og to til bestilte plastduk med flyet og bygde et plasthus som vi satt under. Han var så lei av å vaske opp i innsjøen at han også bestilte kryssfinér, hammer, spiker og en oppvask-kum og bygde en kjøkkenbenk i det plasthuset!
Han gikk aleina i myra en dag og hadde han sovna ved middagsbålet til det ble mørkt. Vi gikk manngard i mørkna og hoia på han i øst og i vest. Da vi endelig møtte han utpå natta ble han sint og spurte om han ikje fikk gå i fred og plukke moltbær! I Svolvær spøkte Per at det var så kjedelig med moderne utstyr og vi skulle heller hatt det som i gamle daga, og styra seilbåt for hand. Ordet var ikje sagt før rorkulten ble ødelagt og han og æ måtte styre for hand med spett baki, mens skipperen ropte styrbord og babord.
På vei inn i hamna i Svolvær hørte vi feil og svingte styrbord i stedet for babord og vi sprang opp på det einaste skjæret i hamna, som attpåtil var godt merka. "Heia Tysfjord, ropte folk på kaia".
En mindre skøyte skulle slepe oss av skjæret, men fikk heller ødelagt rekkverket bak på skøyta og ga opp. Så kom æ på en idé, æ ba Per ro med tampen (tauet) på land og feste den i kaia, så dro æ skøyta av skjæret med spellet. Mener det var to hundre folk på land som applauderte, og vi ble det store samtaleemnet den uka!
Han var stopper som dro garnan opp med spellet, og brukte å hilse første fesken med Goddag, guolle! (fesk). Dagen etter hilste han på den måten og like etterpå hørte vi berre når han spøtta og sa tvi-tvi, og korsa på støvelen med kniven.
Ja, ja, kanskje æ får høyrestøvelen i mårra, sa han. Selvfølgelig fikk han det, men da kasta han begge støvlan på havet, og mente vi hadde fått draugen på garnan. Vi måtte gå bak styrhuset for å flir og torde aldri å fortelle han sannheten.
