Men institusjonen har også hatt en mindre kjent rolle – som en tankesmie for et allsamisk perspektiv, mener Sven-Roald Nystø.

Innledning

Sámi Instituhtta - Nordisk Samisk Institutt (NSI) etablert i 1973 og lokalisert i Guovdageaidnu – Kautokeino var et godt og spennende sted å komme til. Der traff man på et bredt faglig miljø som drev med dokumentasjon, forskning og formidling i ulike former, men det var også noe mer. Samtalene som foregikk der, var også svært givende. De var perspektivutvidende, særlig for meg som ungdom. På Sámi Instituhtta arbeidet man i et indre samisk grenseoverskridende perspektiv – det som i dag omtales som Sápmi. 

Nordisk Samisk Institutt som institusjon, hovedsakelig finansiert av Nordisk Ministerråd, var en del av et større nordisk nettverk av institusjoner og virksomhet, som også løftet det geografiske perspektivet ut over de samiske bosettingsområdenes rammer. Forståelsen for de nordiske nasjonalstatene som samarbeidende ytre rammeverk for samenes liv og virke, var dog ennå ikke i kjømda. 

Det tok lang tid før jeg forsto at den dimensjonen som jeg ikke kunne navngi eller begrepsfeste ved  virksomheten til Sámi Instituhtta – Nordisk Samisk Institutt, var at den også fungerte som en samisk tenketank, - en tankesmie. Denne virksomheten sprang nok delvis også ut fra institusjonens allmennkulturelle formål ved tilblivelsen. Dersom denne dimensjonen fulgte med over til Sámi Allaskuvla ved overføringen i 2005, så var det i svekket grad. 

I tillegg til alt dette, var Sámi Instituhtta et sted man kunne plukke opp informasjon om bygdas folkeliv, og som kunne gjøre det interessant for ungdom, også privat sett, - “å bli der over helga”.

Sápmi

Sett i et regionsbyggende perspektiv blir Sápmi primært oppfattet å være en

identitetsregion, selv om samene har skaffet seg nasjonale symboler. Det som betegner Sápmi, er at den har blitt opprettet innenfra av samer på samisk språk, der; “Utvidelsen av territoriet er bevisst redefinert, fjernet fra det opprinnelige flertallsbegrepet og navngitt fra minoritetens morsmål.” Sammen med “Meänmaa”-regionen i Tornedalen, “er begge eksempler på hvordan historien har «vendt tilbake», og omdefinerer gamle regioner til nye typer regionale identifikasjoner med nye etniske betydninger” (Elenius 2015:470-471, min oversettelse fra engelsk).

Mitt inntrykk er at forskningen ved Sámi Instituhtta i mindre grad skjedde i et Sápmi perspektiv i begynnelsen av instituttets virksomhet. Samisk språkforskning, samfunnsforskning og rettsforskning  ble etter hvert satsingsområder. En fordel instituttet hadde, var også at forskningen kunne skje på samisk språk, uansett tema prinsipielt sett, og dels også i praksis. Samisk språk er i tillegg  grenseoverskridende i seg selv. En oversikt publisert i Sami Instituhtta’s publikasjonsserie “Ðieðut” over samisk språkarbeid sålangt, er egentlig i retning av imponerende (Skaltje 1985). Tilsvarende gjelder sammenstillingen over aktuelle FoU-prosjekt som berører samene i Finland, Norge, Sverige og Russland (Lasko 1994). 

Det allsamiske perspektivet ble skjerpet også formelt sett ved overføringen av NSI til Sámi Allaskuvla – Samisk høgskole i 2005. Perspektivet ble en del av strategiplanen 2005-2009. Forskningen skal øke kunnskap om og forståelse for samiske forhold og samenes situasjon som minoritet og urfolk i samfunnet generelt, i Norden og internasjonalt. Det allsamiske og grenseoverskridende urfolksperspektivet understrekes, samt at NSI har en viktig rolle i realiseringen av forskningspolitikken i nordområdene, herunder Russland. Gjensidig samarbeid, felles kunnskapsløft, kompetanseoppbygging og kapasitetsutvikling vedrørende forskning i nordområdene understrekes (Porsanger 2006).

Samkvem over landegrenser

Omfanget og betydningen av forskningen på Sámi Instituhtta om reindrift som næring og livsform, har jeg ikke grunnlag for å kunne vurdere, men den må være substansiell. Av nylige publikasjoner, har jeg dog festet meg ved Mikkel Nils Saras beskrivelse av landskap som sammenhengende områder, oppholdsområder og bevegelsesruter innen reindriften, og de løpende siida-samtalene som fulgte flyttinger (2024).

Beskrivelsene minner om vandringer og opphold i områdene mellom Vuodnabahta/Hellmobotn, på norsk side i Hábmera suohkan – Hamarøy kommune og Vájsáluokta, på svensk side i Jåhkåmåhke suohkan – Jokkmokk kommune. Ronald Urheim har beskrevet landskapet som en ferdselsåre rik på fortellinger: «Juohkka sajen gåsi boadá, de le juoga subtsastit dålusj ájges. ..Ibmaha li vargga juohkka sajen. Stuorsjiellajuovan le vánasj juova sinna. Gadniha sjuddiji Gussajávren. Ja æboga li aj gávnnum dålen, valla dálásjájge li da juvllidum.» Og slik fortsetter det også med steder der natur og kultur har smeltet sammen i stedsnavn som «Gálmmevallda, Vánasjgállo, Suollagavallda ja -jåhkå, osv.  (2022:26-37).

Denne rikdommen og området bruker Ájluovta skåvllå – Drag skole som utvidet læringsarena. Ungdomstrinnet går hvert år på fjellturer, «og har en lang tradisjon med å gå fra Vajsaluokta i Sverige til Vuodnabahta – Hellmobotn i Norge». Der bidrar også «samiskspråklige ressurspersoner som kunne fortelle om hvordan området har vært brukt av den samiske befolkninga som var bosatt i fjordene, og om krigen og om flyktningeruta der det antas at ca. 3000 flyktninger valgte denne veien til friheten på svensk side.» (Kintel et. al 2024:14-15). Skolens praksis med bruk av naturen som en arena for læring, mestring og trivsel utviklet over 30 år, er da også omtalt i stortingsmeldingen om en mer praktisk skole (Meld. St. 34 (2023-2024) Boks 4.8 Mestring av friluftsliv og fjelliv på Ájluovta skåvllå/Drag skole, s. 49).

Ovenstående omtale representerer viktige deler av det grenseoverskridende samkvemmet mellom samer på norsk og svensk side i det lulesamiske området. Her trengs det fremdeles mye forskning på alle de samfunnsområder NSI har bedrevet forskning på, – språkforskning, samfunnsforskning og rettsforskning, som også inkluderer reindrift og industriutvikling.

Dialog?

Når det gjelder næringsutvikling i nord, gjerne sett i et nordområdeperspektiv, har det blitt utviklet kunnskapsgrunnlag fra eksperter for myndigheters politikkutvikling og institusjoners fagpolitiske veivalg, nordområdepolitikken er sett både fra nord og sør, og hvor Nord-Norge går er predikert i tre bind. Samiske forhold har blitt omtalt i alt dette, også Sametingets virksomhet.

Når arealinngripende tiltak planlegges i samiske områder, ber ofte tiltakshavere om dialog med samiske rettighetshavere og andre interessehavere i området det gjelder. I Árran Julevsáme guovdásj Lulesamisk senter sitt innspill til arbeidet med en nordnorsk mineralstrategi (2019), ble det tilrådt «at det utvikles et nasjonalt program i Norge for å engasjere og å tilrettelegge for dialog mellom representanter for urfolk, myndigheter og mineralnæringen. Dette for å utvikle kompetanse om både egen virksomhet og om hverandre hos sentrale aktører på ulike nivåer, som også vil bidra til større forutsigbarhet for alle.» (s.2). Tillitsbyggende tiltak ble det også argumentert for.

Dialogspørsmålet reiser flere problemstillinger av ulik karakter. Det være seg maktforhold, tilgang til personell med riktig kompetanse og andre kapasitetshensyn. Regler for språkbruk og oversettelser er også viktige, som Mikkel Nils Sara er inne på i omtalen av Peter Schnitlers eksaminering og protokollføring av sine rettslige forhør av lokale vitner, både nomadiserende reindriftssamer og fastboende (2024).

Mye tradisjonell kunnskap om landskap, ressursbruk og sosial organisering av seg selv og sine også i forhold til andre, erfart over tid, er innebygd i språket. Så langt jeg forstår har Dale Turner i sin wittgensteinske tilnærming til oversettelser fra urfolkspråk til engelsk, funnet det viktig å understreke at vi begynner først med å anerkjenne urfolks måter å tenke verden på som autentiske kilder til menneskelig kunnskap. Det gjelder å lytte til urfolk i og på deres egne premisser, noe som kan føre til en rikere form for dialogiske relasjoner. Med det omfavnes også en annen politikk (2021:184). I Norge er vi neppe der med hensyn til dialoger.

Når sameksistens av gruvedrift, lakseoppdrett, grønn omstilling og samiske rettigheter og interesser, og forholdene som kan muliggjøre dette skal vurderes, er det avgjørende at det i det minste finnes et felles kunnskapsgrunnlag for vurdering og dialog. Det er vi dessverre langt fra i Norge i dag (Nystø 2024:77). Her trengs det mye mer forskning av tverrvitenskapelig karakter.

Den nye urfolksøkonomien – Indigenomics?

Árran Julevsáme Guovdásj / Lulesamisk senter utførte i årene 2013 – 2017 prosjektet «Urfolk og ressursutvinning i Arktis: Evaluering av etiske retningslinjer». I en policyoppsummering av en evaluering av bindende og ikke-bindende internasjonal lov, etiske industristandarder og retningslinjer, ble innholdet i syv slike, analysert i forhold til fem nøkkelelementer. Analysen framhevet fem beslektede temaer, organisert rundt de prosessuelle aspektene av internasjonale standarder. Disse var: Aktsomhetsvurderinger, Konsultasjon og engasjement, Fritt og informert forhåndssamtykke (FPIC), Tilgang til avbøtende tiltak og Deling av goder (Wilson 2017, norsk utgave 2022).

Saksforholdene som ble analysert i flere av utredede temadokumenter med forslag til tiltak for å bedre relasjonene mellom myndigheter, industri og urfolk, viste at saksforholdene var komplekse og tvunnet inn i hverandre. Derfor mente vi at en oppfølging av tilrådningene stykkevis og delt, langs etter departementale sektorer, ikke ville ivareta den iboende kraft som ligger i tilrådningene sett i et samlet overordnet perspektiv. Derfor foreslo vi at Regjeringen legger fram en melding overfor Stortinget der forhold rundt bruk av naturressurser i samiske områder sees i sammenheng. Det burde også omfatte bruk av sjøarealer til fiskeoppdrett i tillegg til landbasert ekstraktiv industri og andre arealkrevende formål (Árrans sluttrapport 2017 punkt 3.3). Kanskje er tiden mer moden for dette nå?

En annen av tilrådningene i prosjektet var å innføre Canadas TSM bærekraftstandard i gruveindustrien i Norge. Dette ble også videreformidlet av Árran til arbeidet med en nordnorsk mineralstrategi (Árran 2019). Nordland, Troms og Finnmark fylkesting støttet strategien der TSM er innarbeidet (Nordland, Troms og Finnmark fylkeskommuner 2019). Bransjeforeningen for landets mineralnæring Norsk Bergindustri (NB), begynte arbeidet med å innføre TSM for sine medlemsbedrifter i mars 2020. Framdriften i TSM arbeidet framgår av NBs nettside.

En av medlemsbedriftene er The Quartz Corporation (TQC) på Ájluokta – Drag i Hábmera suohkan – Hamarøy kommune, og deltar i det nasjonale TSM-arbeidet. TQC foretar en stor kapasitetsutvidelse i sin virksomhet på Drag. Derfor er det tatt initiativ til å etablere et lokalt TSM-forum for å tilrettelegge for en framtidsrettet samhandling mellom TQC og lokalsamfunnet, som er et blandet norsk–samisk kystsamfunn. Det er en rekke utfordringer som melder seg i denne sammenheng, herunder hvordan TQC skal bidra til en positiv utvikling på Drag (Nystø 2024). Det trengs det forskning til, - og en nærliggende problemstilling vil være om industri kan fungere som ressursgrunnlag for samisk språk, kultur og samfunn?

Sametinget har utarbeidet en sametingsmelding for bærekraftig næringsutvikling, Šattolaš Sápmi, som nå foreligger i revidert form (Sametinget 2022). Et hovedmål for Sametingets næringspolitikk er at «Samiske områder skal ha sterke næringer som utvikler og opprettholder livskraftige samiske samfunn.» (ibid. s. 6). Tinget konstaterer at det «finnes lite om samisk entreprenørskap», og viser til at det «I noen andre land har urfolksentreprenørskap fått større fokus, der urfolksverdier og alternative tilnærmingsmåter for hvordan næringslivet kan utvikle seg i urfolksområder får større interesse.» (ibid. Punkt 3.2 Samisk entreprenørskap s. 9). Canada er et slikt land. Det foreligger store behov for forskning på urfolksentreprenørskap også i et komparativt perspektiv mellom blant annet Canada og Sápmi.

Carol Anne Hilton som er en Hesquiath kvinne av Nuu chah nult avstamming, boende i Victoria, British Columbia, Canada, har utviklet begrepet «Indigenomics» og presentert dette i form av en bok, der økonomi, produktivitet, utvikling, fremgang og velstand som verdier settes inn et urfolksperspektiv (2021). Hun legger vekt på at urfolksengasjement er basert på kulturelle og sosiale verdier og at urfolks verdensbilder, begreper og praksis former deres forretningsvirksomhet. Hun mener at urfolksbusiness ikke er "vanlig" virksomhet som gjøres på urfolksland. Derfor taler hun for en økonomisk utviklingsmodell som beveger seg bort fra en fortelling om "hendte med oss" mot en ny "designet av oss"-tilnærming. Det omfatter økonomisk bemyndigelse, inkludering og økonomisk forsoning. Sistnevnte tar utgangspunkt i levde virkeligheter til urfolk, behovet for å bygge forståelse for viktigheten av kunnskap om urfolksforhold, og krav om progressive handlinger for økonomisk inkludering. Det er gjennom økonomisk forsoning at urfolk skaper seg en plass også ved det moderne økonomiske bordet i Canada, og i andre deler av verden (Hilton 2021 s.1-5).

Avslutning

Avslutningsvis tilbake til noen realiteter når urfolksvirksomhet i Canada og Norge skal sammenlignes. Canada er en føderasjon og Norge en sentralisert enhetsstat. Det gir veldig ulike utgangspunkt for implementering av urfolksrettigheter. Blant annet denne erkjennelsen kom den amerikanske professor Laurence C. Smith til, da han intervjuet tidligere sametingspresident Aili Keskitalo til sin bok om klimaendringer i Arktis (2011 s. 214).

I utgangspunktet hadde han regnet med at det meste i boka ville dreie seg om is og snø, men kom til at klimaendringer, økt naturressursbehov og politisk makt var sterkt flettet inn i hverandre. Nordlige urfolk ønsket seg politisk makt for selv å kunne håndtere sine utfordringer. Potensialet for dette var størst for urfolk i USA, Canada og Grønland, mens det så dårligere ut i de nordiske landene, og så dårligst ut i Russland.

Dette må ha vært en tung politisk erkjennelse å ha kommet til på samenes vegne, og jeg mener at denne innsikten står seg også den dag i dag. En innsikt som også gjorde president Keskitalo rasende på intervjutidspunktet i Tromsø (ibid.).