Av: Ronald Urheim, måskek (muskenværing) bosatt i Trondheim

Pappa er viktig. Hele livet, og det på godt og ondt. Han er en person du må forholde deg til, uansett hvor gamle dere er, om han lever, er død, er frisk, syk eller du bor sammen med ham eller ikke.

Jeg oppsummerer forhold som kan ha med far å gjøre. Jeg beskriver ytterlighetene, så kan du selv vurdere hva du selv opplevde og hvor du selv er i leia som far. Jeg selv er ikke en perfekt far, og ingen av oss har vel hatt en perfekt far. Men det er lov å ha et ideal, og prøve å være både bevisst og kompetent. Det fortjener barna! Her er noen ord om pappaskap. 

Hva skal og bør pappa være for deg? Han skal være pappa i alle ordets betydninger. Han skal være med på din fødsel, være stolt av deg, sensitiv, til stede, snill og han skal være snill og hjelpsom mot din mamma. Han skal elske henne. Har de to skilt lag skal han fremdeles respektere din mor og ta seg fullt ut av sin del av deg og dine behov. Og i alle fall da! Skilsmisse kan være utrolig smertefullt for barn å oppleve. Blir det i tillegg krig mellom foreldrene, lider barn, og krangel og psykisk vold kan være like skadelig som fysisk vold. 

Er du jente skal pappa være din støtte, din fortrolige og representere det maskuline, det stødige, og han skal beundre deg og være stolt av deg.

Han skal ta deg med overalt og lære deg alt mulig. Han skal være morsom, elske deg og være pappa hele livet. Også når du kommer i puberteten og kommer i opposisjon. Spesielt da. Han skal tåle dine nykker og utslag av hormoner, han skal elske deg i storm og stille, lytte til deg, stryke deg over håret og si du er pappa sin jente, i dag og hele livet.

Han skal aldri røpe dine og deres hemmeligheter, og alltid være lojal. Og han skal besøke deg, lære deg å kjøre bil, betale ditt førerkort, kjøre deg til den nye skolen og hente/bringe deg uansett hvor du flytter og sammen med uansett hvem.

Til og med når du gifter deg skal han betale kalaset, og holde en inderlig tale til deg som vitner om hans store kjærlighet! Og pappa kan være modell for hvordan en mann skal være i et forhold. Når barnebarna kommer skal han være bestefar i tillegg, og han skal ha god tid til alle. 

Er du gutt har pappa en desto større oppgave og rolle, om mulig. I tillegg til alt som er beskrevet ovenfor skal din pappa nettopp være pappa. Han skal være det maskuline, din helt, han er sterkest i hele verden og han ordner opp i alle problemer.

Han lar deg være med på alle slags jobber og gjøremål, du får lov til å prøve og lære alt, du får være både veslevoksen og liten. Og pappa skal si du er flink, du er pappa sin venn, og jeg er glad i deg. Pappa skal være til stede, han skal herje med deg og få deg til å le, han skal legge deg og fortelle god-natt-historier og synge kjære sanger. Han skal stryke deg over håret og la deg ligge på magen sin, og massere deg på ryggen til du sovner.

Pappa skal være vennlig, men bestemt, han skal sette grenser, være rettferdig og forutsigbar. Han skal ikke kritisere mamma og ikke krangle om deg. Dere skal legge planer for sommeren og gå på fjellet, han skal lære deg å svømme, tenne bål, sette opp telt og lære deg å berges i naturen. Det skal en pappa gjøre. Minst!

Har du opplevd alt dette er du heldig, da slipper du mange følelsesmessige problemer. Har du i tillegg hatt en kjærlig mamma er du sannsynligvis i vater. Du har blitt kompetent, klok og rettferdig, og han eller hun er heldig som får deg som partner. Og den største gevinsten får nok dine barn, som får en kompetent forelder. Først som sist, jeg kjenner mange som ikke har vokst opp med en tilstedeværende far, men som likevel er kompetente. De har fått kjærlighet av mamma, av storfamilien og av andre. 

Så til den andre ytterligheten. En tid var det vanlig at mor ble overlatt til seg selv med barnet om man ikke var gift. Det var skam å ha en såkalt lausunge, og som til og med kunne bli kalt uekte. På grunn av ære ble såkalte lausunger ikke regnet med og ble gjerne ekskludert når mor giftet seg. Barnet eller barna kunne bli overlatt til bestemor, en tante eller en nabo, og man lot som om det ikke eksisterte.

Jeg tror personlig det er den verste livssituasjonen et barn kan komme ut for, som skader mest. Først bli glemt av far og så ekskludert av mor, og personlig leve med skammen andre har påført deg, i stedet for å bli elsket. Dine søsken født innenfor ekteskapet skjønte ikke situasjonen før i voksen alder og da var det som regel for sent å bli nære, fortrolige og få en normal søskenrelasjon. Selvfølelsen kan ha fått seg en alvorlig knekk, og enkelte har trøstet seg med rus, grenseløse forhold og rotløshet. Andre har klart seg relativt bra, giftet seg, fått barn og fungert noenlunde, men kanskje med dype sår på kropp og sjel. 

Et vanlig problem før var en fraværende far, der mor ble gravid etter et kort forhold eller ved en tilfeldighet. Far bodde et annet sted, og det var ikke vanlig at fedre tok ansvar, kom på besøk og holdt kontakt med barnet. Først i voksen alder kom kontakten, om den kom. Barna gikk glipp av viktig farskontakt og kontakt ble gjerne opprettet av barnet selv.

Elsker pappa meg, husker han på meg, er jeg i hans tanker, bryr han seg? Er jeg lik han og farsfolket, og hva sier pappas kone om at dattera eller sønn hans vil ha kontakt. Kommer han i min konfirmasjon, vil han se sine barnebarn og hvorfor tok han aldri kontakt selv, eller hvorfor ventet han så lenge? Det er mange vanskelige spørsmål barn med en fraværende far må spørre seg.

Pappa kan ha vært for streng, for sint og for urettferdig. At det viktigste var at barna skal oppføre seg, bli noe fint og gjøre foreldre glade. De eldste i en stor barneflokk kan ha fått for mye ansvar og har ikke fått være barn lenge nok. De har måttet hjelpe til, passe søsken og overtatt mye av foreldrerollen.

Har en eller begge foreldre vært psykisk eller fysisk syke, har barna overtatt de voksnes rolle og blitt altfor belastet. Har foreldre ruset seg, sittet i fengsel, gjort noe kriminelt, gjort overgrep, sviktet eller krenket barna på noe vis, kan barna lide mye i stillhet.

Det verste er når barna må glatte over problemer, være foreldres forelder, den voksne og den ansvarlige. Barna lider av voksnes problemer, og samtidig kan de ikke snakke om disse problemene med sine foreldre. De blir dobbelt utsatt. Får barna tilknytningsforstyrrelser fra starten av predikerer dette for senskader, psykiske vansker og lidelser. Såkalt PTSD, posttraumatisk stressyndrom. 

Far kan ha vært fanatisk religiøs og mene at dattera hans skal være et dydsmønster. Han kan ha vært sjalu på friere og hatt en trang til å eie deg. Guttene kan ha hatt det litt friere, men også de måtte oppføre seg, ikke drikke, ikke røyke, ikke være sammen med jenter. Slik var det i Norge lenge, og slik kan det fremdeles være i enkelte innvandrermiljøer. Der foreldre er villig å gjøre kriminelle ting for å bevare sin families ære. 

Det motsatte kan også være problemet. Far kunne være grenseløs, satte ingen grenser, brydde seg ikke om skolen, lekser og hva du gjorde. Han kunne være en stor egoist, ha psykopatiske trekk, være narsissist, være voldelig, ruse seg, og krenke deg, dine søsken og mor. Du kunne være livredd hjemme og føle at ingen så deg eller hjalp deg.

En slik livssituasjon er forferdelig og jeg håper at ingen får oppleve slikt, selv om jeg vet at det skjer. Det er her historier om Den ene kommer inn. Har du blitt sett av minst én voksen kan det ha berget deg. 

Ofte fungerer den gylne middelvei best, og ikke ytterligheter. Problemet er ofte at mange foreldre ikke er nok bevisste hvor de selv står, og de er overbeviste om at han eller hun gjør det som er best. Ingen korrigerer dem, mange andre foreldre gjør det samme og protester og signaler fra barna bare feies bort.

Det simpleste av en forelder er å trekke offerkortet når et barn klager på noe eller vil drøfte noen negative forhold. Far eller mor kan spille såret, straffe barnet med å si med gråtkvalt stemme: Er dette takken for alt jeg har gjort for deg? Og så gå å legge seg og være taus. Sammen med mange andre hersketeknikker kalles det negativ sosial kontroll.