Av: Silje Kristin Aune Meisal (Ness), prest og rektor på Trondheimsfjord folkehøgskole

«Begynn med å gjøre det som er nødvendig, deretter det som er mulig, og plutselig greier du det umulige.»
– Frans av Assisi

Høsten har kommet for alvor. Dagene blir kortere, luften kjøligere, og mørket siger stadig tidligere inn. Mange av oss kjenner at tempoet senkes litt – og kanskje kommer også tankene tettere. Når naturen trekker seg tilbake og bladene faller, blir vi minnet om både forgjengelighet og forandring.

I denne tiden kan Frans av Assisis ord være en stille oppmuntring. For når alt føles tungt eller uoverkommelig – enten det er i arbeid, familien, eller i møte med oss selv – kan det være nok å begynne i det små. Gjør det som er nødvendig, det du vet må til i dag. Kanskje er det å ringe en venn, gå en liten tur i frisk høstluft, eller tenne et lys når mørket faller på.

Når vi gjør det som er mulig, selv om det virker lite, åpner vi rom for håp. Og midt i det hverdagslige kan Gud virke på måter vi ikke ser med en gang. Det umulige er sjelden et stort sprang – ofte er det summen av mange små, trofaste skritt. En lang tur begynner også med ett skritt.

Paulus minner oss om dette i Filipperbrevet: «For alt makter jeg i ham som gjør meg sterk.» (Fil 4,13)

Vi trenger ikke bære alt selv. Gud går med oss – også gjennom mørketiden. Han gir styrke nok for hver dag, og håp som lyser, selv når solen er borte.

Så kanskje er denne høsten en invitasjon til å senke skuldrene og begynne med det lille. Tenn et lys, gjør det gode du kan, og stol på at Gud gjør resten. For før du vet ordet av det, kan det umulige ha begynt å skje – midt i det vanlige, midt i mørket.