Av: Heidi Strand Mathisen, pensjonert kateket

For noen helger siden hadde jeg besøk av mitt barnebarn på 2 år.
Hun har akkurat fått en ny venn. Hun heter Maud og har vært på besøk!
Dette er en meget viktig begivenhet som mormor må få høre om!
Med sitt noe begrensede ordforråd legger hun ivrig ut om hva de gjorde,
men aller viktigst; Maud har vært på besøk hjemme hos Astrid!

Å få besøk, eller å gå på besøk, er så stas. Barn viser ofte vei,
det er så enkelt. Det er jo bare å gå på besøk. Vi voksne kan rett som
det er finne mange barrierer, huset er ikke ryddig og rent nok,
vi har ikke noe å servere, vi har så mye å gjøre, vi har ikke tid.
Slik bygger vi barrierer i stedet for broer. I min barndom var det vanlig
med stikk innom besøk. Da var de uskrevne reglene at når man
kom uanmeldt, så fikk man ta det som det kom. Kanskje hadde
vertskapet tenkt seg ut, da fikk man gå igjen. Eller så hadde de
tid, da kunne det bli både mat og prat. Nå når kveldene blir mørke
og vi kryper litt mer inn i hvert vårt "hi", trenger vi kanskje
oppfordringen i en av søndagens tekst ?

"Glem ikke å gjøre det gode.
Hold søskenkjærligheten levende! Glem ikke å være gjestfrie, for
på den måten har noen hatt engler som gjester, uten å vite det.
(Hebreerne 13,1-2)"

Glem ikke å være gjestfrie lyder oppfordringen, men for oss er det
muligens vel så viktig å oppmuntre hverandre til å gå på besøk?
Å invitere noen krever mer av oss, enn å bare åpne døra når noen
banker på. Jeg vil slå et slag for det hverdagslige stikk innom
besøket, som ikke krever planlegging, husvask og baking. Det trenger
ikke å være så lang en visitt heller, en hverdagslig prat kan lyse
opp dagene nå i høstmørket. Jeg tror vi trenger noen "forstyrrelser "
i heimen, noen som kommer innom og avbryter oss,
og gir oss anledning til å være gjestfrie.

God helg!