Gjennom et langt liv har Rolf Steffensen kjent på dragningen mot det samiske, men også på de blindsonene fornorskningen har skapt.

I denne samtalen deler han sine erfaringer – fra barndommens beskjed om at det samiske «ikke er for oss», til oppvåkningen via Hamsun, dialogprosjekter, reiser til Sør-Afrika og arbeidet med å bygge lulesamisk kirkeliv.

Historien viser hvordan fornorskningen ikke bare har formet samer, men også majoritetsbefolkningen, og hvorfor forsoning må være mer enn vakre ord.

En dragning som alltid var der

Allerede som liten gutt opplevde Rolf Steffensen en sterk dragning mot det samiske. Han ble fascinert av joiken han hørte på radio og fjernsyn, og følte at dette traff noe i ham som gikk dypere enn nysgjerrighet. Men hjemme fikk han raskt en beskjed som gjorde inntrykk:

–⁠ Det ble gjort veldig klart for meg at det ikke var for oss, forteller han.

I mange år aksepterte han dette.

–⁠ Jeg hadde ingen anelse om at det samiske også var en del av min familiehistorie, at det ikke var helt sant det som ble sagt. Jeg har både det norske og det samiske i meg, og jeg har valgt å anerkjenne og verdsette begge deler.

Identitet som noe formbart

Steffensen beskriver identitet som noe plastisk og formbart.

–⁠ Jeg har vokst opp i et norsk samfunn, med en norsk identitet. Men identitet er ikke fast, og gitt en gang for alle. Vi har alle mange identiteter – jeg er selv mann, far, kristen, prest, norsk og samisk. Alt dette må få klinge med.

Han understreker at personlige erfaringer er avgjørende for å forstå fornorskningen.

–⁠ For å ha en god tilnærming på systemnivå, må det også bli personlig. Jeg kan ikke skyve unna deler av meg selv. Jeg er mye forskjellig, som alle mennesker er.

Hamsun og rasismen

Vendepunktet kom tidlig på 2000-tallet. Steffensen hadde i mange år vært sterkt engasjert i Hamsundagene. Så ble han konfrontert av en samisk kollega som stilte spørsmål ved hvordan han kunne være så ukritisk interessert i en forfatter som var «så negativ til oss».

–⁠ Jeg ble helt paff. Det hadde aldri festet seg hos meg at Hamsun var rasist. Da jeg gikk hjem og begynte å lese ‘Markens grøde’ på nytt, så jeg det med en gang. Allerede fra første side var det tydelig, og det ble bare verre.

Oppdagelsen ble et sjokk.

–⁠ Det som rystet meg, var ikke Hamsuns holdninger – han var død og begravet for lenge siden. Det som sjokkerte meg, var at jeg selv ikke hadde sett det. Jeg innså at det fantes en alvorlig blindsone med grobunn for rasisme i mitt eget liv, utdyper Rolf.

Dialogprosjekt og Sør-Afrika

Denne erkjennelsen ble startskuddet for det som ble kirkens dialog- og forsoningsprosjekt i Nord-Salten. Steffensen tok initiativ til å sette søkelys på forsoning og hvordan man kunne snakke sant om historien.

–⁠ For meg var dette personlig. Jeg måtte ta et oppgjør med meg selv, forklarer han.

Han reiste til Sør-Afrika for å lære om erfaringene etter apartheid. Det ble en sterk opplevelse:

–⁠ Blant de mange jeg møtte var det også assimilerte urfolk. De hadde mistet sin identitet, språket og kulturen. Det var som å høre stemmer herfra. Jeg kjente meg igjen i deres fortellinger.

Denne reisen inspirerte til videre arbeid med dialog og forsoning lokalt.

–⁠ Noen sier at det treårige prosjektet ikke førte til noe. Men for meg og flere andre var det livsendrende. Det styrket relasjoner og det ga oss et språk for å snakke sant, utdyper Rolf.

Kirken som premissleverandør

Som prest er Steffensen særlig opptatt av kirkens rolle. Han mener Den norske kirke i århundrer var en aktiv premissleverandør for fornorskningen.

–⁠ Etter reformasjonen ble kirken en del av statens myndigheter. Misjonen til Thomas von Westen (ofte kalt ‘samenes apostel’) på 1700-tallet demoniserte samisk kultur og tro. Misjon og skolevirksomhet gikk hånd i hånd med kolonisering, nasjonsbygging og fornorskning, forklarer den pensjonerte presten.

Han mener Sannhets- og forsoningskommisjonens mandat var for snevert.

–⁠ Mens kommisjonen i hovedsak fokuserte på tida fra begynnelsen av 1800-tallet til i dag var premissene lagt lenge før. Skal vi forstå kirkens rolle, må vi helt tilbake til reformasjonen på 1500-tallet og de mørke og fordømmende århundrene etterpå, hekseprosessene på 1600-tallet og misjonsiveren på 1700-tallet, mener Rolf.

Steffensen peker på behovet for et selvstendig oppgjør.

–⁠ Kirken må ikke gjemme seg bak staten. Den må undersøke sin egen historie, erkjenne sin rolle, og handle deretter.

Forsoning i praksis

Beklagelser og unnskyldninger er viktige, men forsoning krever mer, understreker Steffensen.

–⁠ Det holder ikke å oversette norske liturgier. Vi må lage våre egne. Vi må bygge egne strukturer for lulesamisk kirkeliv, gjerne sammen med våre naboer pitesamene. Folk må få dåp, konfirmasjon og begravelser på sitt eget språk, med et innhold som speiler deres egen livsforståelse.

Han trekker fram det lulesamiske kirkelivsprosjektet som han selv har ledet de siste årene. 

–⁠ Vi har begynt å utvikle en ny praksis i dialog med folk. For eksempel når jeg møter en dåpsfamilie, kan det hende at vi setter vi oss ned og snakker om hva som er viktig for dem. Resultatet kan da være at vi gjør tilpasninger i liturgien. Dette er forsoning i praksis, mener han.

Men han er tydelig på at forsoning ikke kommer gratis, det koster.

–⁠ Hvis vi skal rette opp urett, må det følge ressurser med. Vi kan ikke bare ha vakre ord. Det må komme penger og stillinger, så vi kan være noe for folk – også for dem som bor langt unna, poengterer Steffensen.

Et samfunn med styrke

Steffensen reagerer på forestillingen om at det samiske samfunnet er svakt.

–⁠ Jeg opplever det motsatte. Det er et samfunn med stor styrke, med mange kloke og reflekterte mennesker. Tysfjordsaken har gjort at mange forbinder samiske miljø med overgrep, men det er feil. Overgrep er ikke et problem som hefter ved den samiske kulturen som sådan. Derimot handler det om at det samiske folket gjennom generasjoner er blitt systematisk krenket. Resultatet av krenkelser er traumer, utdyper han.

Han beskriver det som enkel psykologi.

–⁠ Traumer må bearbeides, hvis ikke kan de lede til nye krenkelser. Det er ikke den samiske kulturen, men krenkelsene den har vært utsatt for som skaper problemet.

Oppgjør med blindsoner

For Steffensen har arbeidet vært både personlig og allmennmenneskelig.

–⁠ Jeg har ikke selv opplevd meg som fornorsket. For meg har fornorskningen gjort at jeg har levd med det samiske i en blindsone. Jeg visste ikke at jeg hadde en samisk arv. Ingen fortalte meg det. Tvert imot ble det lagt lokk på, forklarer han.

Han mener mange nordmenn fortsatt lever med slike blindsoner.

–⁠ Fornorskningen har ikke bare gjort noe med samene. Den har også gjort noe med de norske. Mange lever med tapte historier, uforløst identitet og skam. Når vi våger å ta oppgjøret, åpner det seg en videre horisont.

Fra personlige erfaringer til nasjonale beklagelser

Steffensen knytter sine erfaringer til de offentlige beklagelsene som har kommet de siste tiårene – fra Kong Haralds tale i 1997, kirken erkjennelse i 1997, statsministerens unnskyldning i 2021, og Stortingets formelle beklagelse i 2024. Han ser disse som viktige steg, men langt fra tilstrekkelige.

–⁠ Det er bra at staten, kirken og Stortinget beklager og ber om unnskyldning. Men forsoning handler ikke bare om ord. Det handler om å handle, om å bygge strukturer som gir rom for samisk språk og kultur. Ellers blir unnskyldningene symboler uten innhold, mener han.

Han peker på at forsoningsarbeidet også angår majoritetsbefolkningen.

–⁠ Uretten mot samene har gjort noe med oss alle. Mange lever fortsatt med sine blindsoner, slik jeg selv gjorde. Først når vi våger å ta oppgjøret, kan vi få en videre horisont, slår han fast.

For Rolf Steffensen er konklusjonen klar:

–⁠ Jeg gjør ikke dette fordi jeg skal være talsperson for noen. Jeg gjør det fordi jeg må for min egen del. Det angår meg personlig. Så kan jeg bare håpe at det kan ha betydning også for andre.