Det har vært lite pomp og prakt, men mye folk og musikk. Jeg har kjent på en stor stolthet over å være en del av en folkekirke med rom for alle.
Et sted for tro og tvil og undring, hvor salmesang og rock`n roll kan være i samme rom som barnekor, blandakor og allsang. Et sted hvor både amatører og profesjonelle og de imellom kan komme med sitt. Et sted hvor vi vanlige “hverdagssyndere” kan komme med våre tanker, våre sanger og våre erfaringer. Selv om alt kanskje ikke faller i smak hos alle, så er det rom for det vi kommer med. Jeg har vært på høymesse hvor skeive, skakke og streite var samlet i felles bønn for verden, sto i samme rad for nattverd og lovpriste den samme Gud. Vi var babyer, smårollinger, unge og gamle, halte og hørselshemmede, rullator, krykker, høreapparater og briller som måtte av og på. Vi sto og vi satt, vi lo og vi gråt. Vi var dørgende stille og sterkt berørt, vi applauderte spontant og lo så vi ristet. Vi var prost, prest, klokker og menigmann. Ja, noen tvilende ateister deltok også. Dette er en kirke for meg. Og for alle de andre famlende hverdagsyndere på vei hjem til en kjærlig Far som venter med åpne armer. Et sted for alle oss som vet at vi tilhører Gud, vi som håper at troen holder, vi som så inderlig ønsker oss en himmel over livene og gjerne etter døden. Et sted for oss som er elsket av Gud, uten at vi har den fjerneste idé om hvorfor eller hvordan han egentlig kan elske slike rotekopper som oss. Vi som bare synes det er så koselig å være i kirka, at barnekoret er verdens søteste og mest bedårende lille sangkor, vi som synes kirkekaffe på kirketrappa, i midtgangen, i menighetssalen, i kirkebenkene eller på parkeringsplassen utenfor er veldig hyggelig, enten det er marsipankake, en pinne-is, chili con carne, tomatsuppe med makaroni og pølsebiter, eller mariekjeks og kaffe. Det er kirka for oss som ikke står fremst i køen for å rope ut vår skråsikre tro, men for alle som likevel kan vårt fadervår, mer eller mindre utenat og har en ynglingssalme vi av og til tar oss i å nynne på. Det er kirka for oss som mener at kirka er for ALLE, at Jesus elsker ALLE barna, at kjærligheten ER størst og at vi “står han á”, hvis Vår Herre vil. Vi som ikke kan kaste en eneste stein uten at det singler i glass og som fortsatt strever med å få bjelken ut av egne øyne. Det er godt sted å komme inn når alle er glad for å se deg, og takknemlig for at det faktisk kom én til. Det er godt når vi plutselig finner på at vi skal møte opp i flokk, og ser at vi er flere. Der er godt når vi kan være sammen om sorg og gleder. Det er også godt når man kan være alene i bygget, stille med Gud, eller man kan være en håndfull som deler noe som betyr noe.
