Av: Per Børre Seloter, Master i kunnskapsledelse, Rita Solbakken, Ph.D, Nordland Fagskole helse, sosial og oppvekst
I Nordland blir vi frem mot 2050 flere eldre som vil ha behov for helse- og omsorgstjenester samtidig som vi blir færre i yrkesaktiv alder som skal utføre tjenestene (1.) Vi vil få en fordobling av innbyggere over 80 år samtidig som den yrkesaktive befolkningen reduseres med over 10%. Helsereformene har dreid mer av innsatsen fra spesialisthelsetjenesten til kommunene, og de kommunale helse- og omsorgstjenestene er under press. Det er vanskelig for mange kommuner å få tak i nok medarbeidere med formell helsefaglig kompetanse, og det er viktigere enn noen gang å vedlikeholde og videreutvikle kompetansen i alle ledd i tjenestene. Statistisk sentralbyrås framskrivinger viser at etterspørselen etter ulike grupper helsepersonell øker i årene frem mot 2035 (2). Antall som søker seg til sykepleie-, og helsefagutdanning er synkende. Helsefagarbeidere er den yrkesgruppen i kommunale helse- og omsorgstjenester som har hatt minst vekst i perioden 2015-2022 (3).
En studie utført i seks europeiske land viser at kompetanse har betydning. De fant at det å erstatte en kvalifisert sykepleier med en assistent for hver 25. pasient var assosiert med en økning på 21 prosent i mortalitet (4). Over 90% av sykepleiere ansatt i hjemmetjenesten oppgir at de ukentlig eller oftere utfører oppgaver andre burde gjort, på sykehus er det 84%, mens på sykehjem svarer 88% det samme (5). Er dette riktig og fornuftig bruk av kompetanse?
Hvordan kan fremtidige bærekraftige helse- og omsorgstjenester til befolkningen ivaretas?
I mange kommuner jobbes det systematisk med kartlegging av arbeidsprosesser og kompetanse for å få til riktig oppgavedeling, som en av flere løsninger på fremtidens helsetjenesteutfordringer. Her må de ulike utdanningsnivåene ikke viskes ut, men heller utfylle hverandre slik at summen av kompetansen gir en helhetlig, kompetent og forsvarlig helsetjeneste til det beste for pasienten. Oppgavedeling og kompetanseplanlegging bør henge tett sammen og være formalisert skriver forskerne Andreassen Devik og Olsen (6). Europakommisjonen anbefaler økt satsing på forskning på oppgaveglidning i flere land, mellom flere grupper helsepersonell og i flere ulike kontekster (4).
At pasienter har krav på faglig forsvarlig og omsorgsfull helsehjelp, er nedfelt i Helsepersonellovens §4. Vi vet at vi allerede i dag utfordres på forsvarlighetskravene, spesielt i Nord-Norge. Dette henger nøye sammen med hvilken kompetanse de ansatte i tjenestene har, og hvilken mulighet de får til å videreutvikle denne kompetansen. Ansattes kompetanse er derfor helt sentralt for at de skal være i stand til å utføre lovpålagte oppgaver. Kompetanse er ikke noe man har «en gang for alle», men livslang læring og påfyll av kompetanse er en forutsetning når arbeidsoppgaver endres slik som for eksempel kan være aktuelt ved oppgaveglidning. Virksomhetsledere er pålagt å sørge for nødvendig etter- og videreutdanning av helsepersonell, og dette gjelder alle yrkesgrupper.
Høyere yrkesfaglig utdanning (Fagskolene) tilbyr studier som bygger på fagbrev fra videregående opplæring, og videreutdanningene er blant annet rettet mot helsefagarbeidere. Høyere yrkesfaglige utdanninger innen helse er utviklet med utgangspunkt i arbeidslivets behov og i tråd med Kompetansereformen — «Lære hele livet», hvor et av tiltakene er å tette gapet mellom hva arbeidslivet trenger av kompetanse, og den kompetansen arbeidstakerne faktisk har. Fagskolene er helt sentrale for å utvikle utdanningstilbud som svarer på utfordringene samfunnet står overfor, uttaler Hoel i pressemelding 21.02.23. Likevel viser en FoU-rapport utviklet fra Nordland Fagskole (7) at det trengs mer kunnskap om hva fagskole er, og kompetansen den gir, hos arbeidsgivere og ledere innen helsetjenestene.
Kompetanseutvikling, riktig oppgavedeling og bruk av fagarbeidernes kompetanse kan bidra til økt kvalitet, pasientsikkerhet og effektivitet (8). Ved å videreutvikle kompetansen hos ansatte i tjenestene er vi bedre rustet for å ivareta fremtidens oppgaver og de endringer som vil komme som en følge av nye oppgavedelinger. Det kan være ett tiltak for møte behovene for tilstrekkelig fagkompetanse i fremtidens eldreomsorg.
Referanser:
1. Statistisk sentralbyrå, Regionale befolkningsframskrivinger. Tilgjengelig fra: https://www.ssb.no/befolkning/befolkningsframskrivinger/statistikk/regionale-befolkningsframskrivinger
2. Hjemås, G., Zhiyang, J., Kornstad, T., Stølen, N.M., Statistisk sentralbyrå. Arbeidsmarkedet for helsepersonell fram mot 2035. Rapport 2019/11.
3. Nielsen, R.A., Moland, L.E. Mobilitet i helse- og omsorgstjenestene. FAFO-rapport 2023:30.
4. Europakommisjonen. Task shifting and health system design. Report of the expert panel on effective ways of investing in health. Luxembourg: Publications Office of the European Union; 2019.
5. Bergsagel, I. 6 av 10 sykepleiere bruker daglig tid på oppgaver de mener andre burde utføre, Sykepleien, 2019.
6. Devik Andreassen, S., og Olsen, R.M., Oppgaveglidning i omsorgstjenestene. Omsorgsbiblioteket, 2021.
7. Solbakken, R., Seloter, P.B., Salomonsen, G., Anvik, P.H. Arbeidslivets behov for fagskoleutdanning innen helse, sosial og oppvekst i Nordland: FoU rapport. Nordland Fagskole, 2022. Tilgjengelig fra: https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2022092348041
8. NOU 2023:4. Tid for handling- personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet.
