Det er torsdag kveld, og for to timer siden svingte hun inn på torget i Kjøpsvik med noen av artistene som står på plakaten til årets Sementblues-festival. Da har hun først vært på jobb som konstituert avdelingsleder for hjemmesykepleien. Deretter dro hun på festivalkontoret for å ta seg av noe helt nødvendig papirarbeid, før hun kjørte til flyplassen på Evenes for å hente musikere og artister – og kom hjem til det hun selv beskriver som en aldri så liten haug med oppgaver..

Utallige arbeidsoppgaver

Med en liten stab blir arbeidsoppgavene utallige for en festivalleder. Og når man i tillegg aldri har kjørt el-bil og må lade i Ballangen på vei hjem; ja – da sprekker tidsskjemaet. Hun ler litt av seg selv. Vil helst ikke ha akkurat det siste på trykk. Det hun vil ha på trykk, er den fantastiske innsatsen til Inge Hansen.

– Vi jobber godt sammen.

 I festivalteltet står frivillige og venter på møtet som skulle begynne klokka 18. Her skulle de bli oppdatert på arbeidsoppgaver, og få nødvendig informasjon før øl-bonger skal selges og vaktlaget begynner sin jobb. I tillegg venter frivillige ungdommer på et bilde som skal tas sammen med festivallederen, utallige mobilanrop, og ting som bare festivallederen kan godkjenne.

Rolig

Hun hisser seg ikke opp. Gir bare rolig beskjed om at her må det viktigste tas først, og journalister får stille bakerst i køen – men skal til gjengjeld få god tid med henne når alt det andre er ryddet vekk. Da gjenstår fortsatt en programpost for den travle kvinnen. Hun skal være vakt under konserten på Stetind Hotell et par timer senere.

Bilde av henne må vi ta i farta. Flere ganger før vi setter oss ned, er beskjeden klar: «Har ikke tid! Har ikke tid! Har ikke tid!»

Mest krevende

Det er ingen tvil om at det er travelt å være festivalsjef. Og selv om tidligere festivalsjef Werner Eivik har lagt ned en solid innsats i ukene og månedene før Stenseng overtok ansvaret på grunn av sykdom, er gjennomføringsfasen den desidert mest krevende.

– I 2019 overtok jeg som festivalleder knappe en og en halv uke før festivalen. Jeg er egentlig kasserer i Kjøpsvik Bluesklubb, men påtok meg ansvaret for ungdomsarrangementet under Sementbluesen dette året. Jeg hadde ikke sett for meg å være festivalleder samtidig. Men det gikk bra, konkluderer hun fem år etter tilbake i samme rolle.

Mer forberedt

– Denne gangen var jeg mer forberedt på at jeg kanskje måtte ha en litt annen rolle enn den jeg gikk inn i i januar. Og jeg har hatt tre uker på forberedelsene til lederjobben denne gangen.

Etter å ha observert festivalsjefen et par timer før intervjuet spør jeg hvorfor hun sier ja til en så krevende rolle?

– Jeg synes det er gøy å gjøre noe for bygda. Det er en flott gjeng som har planlagt og nå gjennomfører festivalen. Gjennom jobben som festivalleder får jeg treffe masse interessante folk og artister. Jeg har erfarne folk i staben som kan sine oppgaver, og er trygge på sine beslutninger. Og vi har flotte frivillige; og jeg må her trekke frem spesielt ungdommene som har sagt ja til oss. Som står på blant annet som vakter på festivalkontoret og i ryddegjengen.

Trenger bygda

Men skal en festival som Sementblues overleve, er vi avhengige av at de som bor her stiller opp. Uten de frivillige, dør festivaler som dette ut.

– Ser du for deg å steppe inn som festivalleder en tredje gang?

– Jeg må tenke meg nøye om før jeg eventuelt sier ja. Det krever noe å lede et arrangement som dette, selv om du fryder deg når du står midt oppe i det.