Av: Silje Kristin Aune Meisal (Ness), prest og rektor på Trondheimsfjord folkehøgskole

Den første uka i desember var vi uten strøm et helt døgn her ved Trondheimsfjord. Ikke dramatisk, men nok til at hverdagen ble brutt. På skolen merket vi det raskt: Hvordan gjennomfører man en morgensamling uten lys, lyd og skjerm – alt det vi etter hvert har gjort oss avhengige av?

På veg til skolen den morgenen kom løsningen til meg på en måte mange prester vil kjenne igjen: «På veg til kirken i dag …» Bare at mitt refreng nå er «På veg til skolen i dag.»

Jeg kjørte gjennom tunnelene langs fjorden, og idet jeg kom ut av en av dem, så jeg det første svake draget av sol bak åsene. Det slo meg hvor lite lys som skal til før mørket ikke lenger er fullstendig. Og i samme øyeblikk kom jeg på noe enda enklere: Ett eneste lite stearinlys kan forandre et helt rom. Ikke ved å fjerne mørket, men ved å gi det motstand.

Den tanken tok jeg med meg inn i morgensamlingen. I den stummende salen måtte elevene famle seg fram til plassene sine. Og likevel: Da vi tente ett lite lys, ble rommet gjenkjennelig igjen. Mørket var fortsatt der, men det hadde ikke siste ord. Og det var mye, mye enklere å finne vegen.

Det ble utgangspunktet for samtalen med elevene den dagen: hvordan lys ikke nødvendigvis er store gester, men små handlinger, små nærvær – måter vi bærer hverandre gjennom hverdagen.

I Det nye testamentet skriver evangelisten Johannes:
«Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.»
Et håpsord som tar mørket på alvor, men som minner oss om at det finnes en kraft som ikke lar seg slukke.

Og Helge Torvund sier det slik: «Lyset du treng, finst.»

Kanskje er det nettopp det vi trenger å høre i denne årstiden: Lyset finnes. Noen ganger bare som et første glimt når vi kommer ut av en tunnel. Noen ganger som et lite stearinlys. Men nok – alltid nok – til å forandre rommet.