Debatten om tannhelsetjenesten og legetjenesten i Hamarøy må ta inn over seg en realitet som både fylkeskommunen og kommunen selv ser ut til å overse.

Det største tettstedet i hele Nord-Salten er Drag. Ikke Oppeid. Ikke Leinesfjord. Drag alene har flere skatteytere enn noen annen bygd i regionen.

Tar man med Innhavet, Ulvsvåg, Storjord og Musken bor over halvparten av kommunens innbyggere i søraksen. Likevel er det her kuttene rammer først.

Nedleggelsen av tannklinikken på Drag er vedtatt av fylkestinget. Nå ligger det samtidig signaler i de nye helserapportene, som skal behandles 11. desember, om at legekontoret på Drag ikke vurderes som en fremtidig hovedløsning.Ulvsvåg er trukket fram som geografisk mer midtstilt enn Drag.

Tilsammen danner dette et bilde som er vanskelig å se som annet enn en styrt avvikling av helse- og tannhelsetjenester i kommunens største befolkningsområde.

Det er alvorlig nok i seg selv.

Men i Tysfjord-området får slike tiltak en dypere klangbunn. Området har vært et kjernepunkt for fornorskningspolitikken som rammet lulesamisk språk og kultur hardt.

Dette er grundig dokumentert i Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport. De som bor her trenger ikke flere eksempler på at sentrale institusjoner forsvinner.

Derfor slo det også sterkt når fylkesrådsleder Svein Øien Eggesvik i 2024, på forsoningsmøtet på Árran, ba om unnskyldning på vegne av Nordland fylkeskommune. Han skrev i et debattinnlegg, noen måneder etter, at «de fæle historiene fra sannhets- og forsoningskommisjonens rapport må ikke gjentas», og beskrev et oppriktig ønske om å rette opp uretten. Ordene var sterke. Møtet på Drag var sterkt. Mange opplevde at fylkeskommunen forsto alvoret.

I dag står vi igjen med et spørsmål som er like enkelt som det er ubehagelig. Hvor ble det av forbindelsen mellom ord og handling.

For det er nettopp fylkeskommunen som nå legger ned tannklinikken på Drag. Og når Hamarøy kommune i samme tidsrom synes å legge opp til én felles legekontorløsning uten at Drag nevnes som alternativ, sender det et signal som lander tungt i Dragsamfunnet. Det ligner mer på nedbygging enn på forsoning.

Samtidig gjør lokale reiseavstander og faktiske bosettingsmønstre argumentasjonen om «sentralisering til Oppeid» lite treffende. For mange sør i kommunen er dette faktisk en desentralisering. Drag ligger rundt 40 minutter fra Oppeid, og enda litt lengre reisetid er det for folk fra Innhavet.

For store deler av befolkningen i sør er det mer naturlig å orientere seg mot Fauske og Bodø. Når nye E6 Sørfold står ferdig, reduseres reisetiden dit med rundt 25 minutter. Det blir tjenestestedene i sør som er mest tilgjengelige, ikke Oppeid.

For akutte pasienter i sør gir dagens struktur heller ikke faglig mening. Dersom en person er så syk at det er sannsynlig at vedkommende må til sykehuset i Bodø, strider det mot all fornuft å først bli sendt rundt 40 minutter i motsatt retning, til legevakten på Oppeid, før turen går tilbake samme vei og videre sørover til Bodø. For innbyggere på Drag, Innhavet, Ulvsvåg og Storjord er dette en omvei som kan svekke både responstid og pasientforløp.

Ser man på tallene fra skattelistene, blir bildet enda tydeligere. Drag troner øverst i hele Nord-Salten i antall skatteytere. Innhavet har også mange. Tar vi med Musken, Ulvsvåg og Storjord, bor mer enn halvparten av kommunens skatteytere sør og øst for Oppeid. Likevel er det disse bygdene som stadig oftere taper når tjenester skal omstruktureres.

Ulvsvåg trekkes frem som geografisk sentralt i helserapportene. Det er en riktig observasjon, og et faglig bedre alternativ enn Oppeid for en samlet legekontorløsning. Men den største bygda i Nord-Salten bør ikke være permanent avgiver av tjenester til alle andre. Det må være rom for å si at Drag, som regionens største tettsted, også skal ha egne tjenester. Det er ikke radikalt. Det er rimelig.

Hvis Ulvsvåg vurderes som et reelt alternativ for en samlet legetjeneste, bør det også være et reelt alternativ for tannhelsetjenesten. Det framstår inkonsekvent at Ulvsvåg løftes fram som geografisk riktig plassering for legekontor, men ikke nevnes som mulig lokasjon for tannklinikk. Dersom de geografiske argumentene skal ha tyngde, må de gjelde begge tjenestene.

Det er også i tråd med forsoningsarbeidet fylkeskommunen selv har forpliktet seg til. Man bygger ikke tillit ved å redusere tilbud i områder som i generasjoner har opplevd avmakt. Man bygger heller ikke tillit ved å bruke Oppeid som en fellesnevner for hele Hamarøy når bosettingen viser et helt annet tyngdepunkt.

Forsoningspolitikk handler ikke bare om språk, kultur og historiske oppgjør. Den handler også om likeverd i møte med offentlige tjenester. Den handler om at helse og tannhelse skal være tilgjengelig der folk bor. Og den handler om å ta på alvor at kommunens største befolkningsområde ikke skal tappes for tilbud.

Det er vanskelig å se at fylkestingets tannklinikkvedtak og min tolkning av kommunens signaler om videre legeressurser i sør går i samme retning som de unnskyldningene som ble gitt på Drag i 2024. Det er også vanskelig å se at dette er en vei som bygger forsoning, tillit og framtidstro.

I en kommune med Hamarøys geografi og historie må bygdene i sør ikke bli stående igjen som tapere i en strukturdebatt som presenteres som «sentralisering». For dem er dette noe annet. Det er bortfall av tjenester, bortfall av trygghet og bortfall av det likeverdet fylkeskommunen selv har lovet å gi tilbake.

Summen av skatteytere fordelt på bygder er noe lavere enn det totale antallet i begge kommunene. Det skyldes at Skatteetatens lister også omfatter personer registrert på postbokser eller adresser som ikke er knyttet til et bestemt tettsted eller en bygd. Eksempler kan være postboksadresser som 8271 Drag eller generelle adressetyper som ikke inngår i den vanlige geografiske inndelingen.

Disse skatteyterne er med i kommunens total, men blir ikke plassert i noen av bygdene i rådataene. Når tallene mangler jevnt fordelt, gir det likevel et korrekt bilde av de relative størrelsene mellom bygdene og mellom Steigen og Hamarøy samlet.