Av Sissel Myre Arntsen

I de siste dagene har vi kunnet lese i forskjellige medier, at bønder skal få hjelp til psykisk dårlig helse. Påfølgende lesning er hvorfor, og hvordan, og andre omstendigheter rundt problematikken. Grei lesning, og nikkende kan vi være enig i det meste. Vi som kjenner det igjen vel og merke. Hvermannsen synes at bønder syter vel mye, og det er ikke rart, siden de aller fleste føres bak lyset, og virkeligheten ikke forklares på bakkenivå.

Jeg har tenkt å prøve meg på en eventyrlig krim-forklaring:

Det var en gang et menneske som ville bli Bonde. Det kjentes fornuftig, og meningsfylt å skulle holde hjulene i gang på noe så viktig som en matproduksjon i Kongeriket Norge.

Finansen sa, dette er lurt og smart, du får låne penger hos meg. Bonden ble glad og sa tusen takk. Rådgiverne laget fine driftsplaner. Nå var det opp til Bonden å gjøre de rette tingene, ta de rette avgjørelsene, for en god og økonomisk bærekraftig drift.

Vi ser for oss; 

Bonden fikk levert til seg, en stor fin grå bil, vel utrustet med fire hjul, som til enhver tid måtte gå rundt, for at produksjonen skulle være tilfredsstillende, for alle parter.

Bilen var virkelig flott, det var bare et lite minus ved den. Den manglet ratt.

Bonden henvendte seg til Finansen og ytret at det trengtes et ratt til bilen. Finansen kunne ikke ordne med det, og ba bonden om å bruke det han hadde tilgjengelig, på best mulig måte, for å få hjulene til å gå rundt. 

Bonden spurte Staten om hjelp til ratt, men Staten mente Bonden hadde fått nok for denne gang. Han hadde fått litt ekstra luft i hjulene, og det fikk holde.

Bonden ble skuffet, men tenkte han at han måtte prøve å få det til.

Det gikk ganske greit, så lenge veien var rak og rett og lett. Hjulene gikk rundt og Bonden produserte. Dagene gikk og ble mange og lange. 

Bonden møtte omsider på en sving, og visste ikke hvordan han skulle få bilen rundt svingen. Han manglet jo ratt, og kunne ikke svinge, men hjulene måtte holdes i gang. 

Bonden prøvde å spørre Rådgiverne etter hjelp til ratt. De hadde jo hjulpet til med planleggingen, og måtte jo skjønne at han trengte hjelp. Det gjorde de, og ba han umiddelbart om å skifte vei, eller kanskje kjøre på flere veier samtidig. På den måten skulle Bonden holde hjulene i gang. 

Lydig og trofast, prøvde Bonden på det. 

Han hoppet ut av bilen, mens bilen rullet sakte, for hjulene måtte holdes i gang, dyttet og sparket i bilen slik at den endret litt kurs, hoppet inn i bilen, og fortsatte litt til. Snart var han over på neste vei. Den var sikkert lettere å manøvrere på, tenkte han. 

Bonden hadde nå ordnet seg mange veier å kjøre på, og han tenkte for hver ny vei, at denne skulle bli enklere. Det skjedde ikke. 

Bonden ble fryktelig sliten, utmattet, og lei seg, av jobben med å holde bilen på alle de forskjellige veiene. Han arbeidet så intenst med å få hjulene til å gå rundt. For hvis ikke, stoppet produksjonen. Han glemte helt av hvilken vei han egentlig kom ifra. Bonden måtte spørre noen om hjelp til å komme seg tilbake til utgangspunktet.

Bonden spurte Staten på nytt om hjelp til et bittelite ratt, slik at han kunne styre bilen lettere, og holde hjulene i gang. Staten sa ja, etter en lang diskusjon. Bonden skulle få et bittelite ratt, slik at han bedre kunne hjelpe seg selv. Han monterte det nye rattet, og håpet på at det skulle gå bra. Rattet var lite, og av dårlig kvalitet. Det hjalp litt, og Bonden kunne kjøre videre, hjulene gikk raskere rundt nå. Staten og Finansen var fornøyd, og skrøt av Bonden. Han var skikkelig flink som fikk det til. 

En dag, gikk rattet i stykker, og Bonden kjørte i grøfta. Han skadet seg litt, og bilen fikk noen skrammer, men Bonden fiksa det meste, nevenyttig som han er, og kjørte videre. 

Slik holdt han på, til han en dag skadet seg fryktelig, og bilen ble nesten helt ødelagt.

Bonden måtte nå spørre Staten og Finansen om enda mere hjelp. Slik at han kunne få et ratt som var til å stole på. For hjulene måtte jo gå rundt. Staten kunne ikke hjelpe han, de mente han hadde klart seg så utrolig bra tidligere, og det var bevis for at han kunne klare litt til, med det rattet han hadde. Og han kunne muligens prøve enda en ny vei.

Bonden fortsatte, han var jo nødt til det, fordi Finansen og Staten krevde det.
Hjulene ble holdt i gang, men det ble dårlig fart på hjulene etter hvert som tiden gikk. Bonden var sliten av et tungvint og delvis ødelagt ratt. Utallige veier å holde styr på. Utmattet og totalt nedkjørt av krav fra alle kanter, valgte han å kjøre rett fram i neste sving, på den siste veien han hadde begynt på. Den skulle jo være litt bedre enn alle de foregående, men den var ikke det, og Bonden maktet ikke en sving til. Han havnet i elva, druknet og døde.

På begynnelsen av den første veien, der Bonden startet, stod dyrene igjen. 200 stk. Uten mat og uten vann. Han hadde ikke klart å gi dem mat, eller vann. Han hadde ikke klart å holde det rent, og dyrene døde i møkker. Et forferdelig trist syn møtte Staten da de kom for å se hvorfor Bonden ikke lengre holdt hjulene i gang. 

Fy for en dårlig Bonde. En stor egoist. Stakkars dyrene. Han skulle aldri vært Bonde. Tenk å velge å ta livet av seg selv. 

Det manglet ikke på rikelig omtale av den hardt arbeidende og ærlige Bonden. 

– Hvem sitter med rattet?