Av: Runar Myrnes Balto, sametingsråd (NSR)

1. juni overleverer Sannhets- og forsoningskommisjonen sin rapport til Stortinget. Det er en hendelse av enorm betydning for mange, og sametingsrådet har store forventninger til hvordan Stortinget behandler rapporten i etterkant. 

Når rapporten leveres er det fem år siden Stortinget igangsatte det historiske arbeidet med å granske fornorskningen av samer, kvener, norskfinner og skogfinner. Rapporten omhandler både urfolk og nasjonale minoriteter med forskjellige erfaringer og historier, men som har det til felles at de har levd gjennom en statlig fornorskningsprosess. 

Prosessen har bidratt til å åpne mange sår, både kollektivt og for enkeltpersoner som har fortalt sine historier. Det forplikter Stortinget.

Den dokumenterte sannheten om fornorskningspolitikken må følges opp med tiltak som bidrar til å rette opp i uretten som er begått overfor hvert av folkene. Dette er det vi omtaler som forsonende tiltak. 

For at tiltak skal bidra til forsoning, er det helt nødvendig at de har bred legitimitet innenfor folkegruppen som tiltaket gjelder. Hvis Stortinget gjør vedtak om tiltak ensidig uten å ha reell tilslutning fra vedkommende folk, kan det oppfattes som en gjentakelse av historiske feil.

Vi mener at hvert folk har krav på en selvstendig forsoningsprosess med staten. Selv om Sannhets- og forsoningskommisjonen har gransket fornorskningen av flere folk i en felles rapport, så mener Sametingsrådet at forsoning et anliggende mellom hvert enkelt folk og staten. 

Stortinget må respektere at hver gruppe har rett til å bli hørt i spørsmål om forsonende tiltak. Vi mener derfor det må legges til rette for selvstendige prosesser mellom Stortinget og de forskjellige folkene. 

At Stortinget deler inn sin saksbehandling slik at hvert folk har sin egen forsoningsprosess, er viktig av flere årsaker. For det første vil det sikre at ingen gruppers stemmer drukner, noe som kan skje i en bred og felles saksbehandling.

Vi anerkjenner at det samiske folket har mer velutviklede systemer for dialog med staten enn de andre berørte folkene. For oss er det viktig at vår stemme i forsoningsprosessen ikke bidrar til å drukne stemmene til kvenene eller skogfinnene. 

Samene kan for eksempel ikke godta forsonende tiltak på vegne av kvenene. Det er det bare de selv som kan gjøre. På samme måte kan ingen andre godta forsonende tiltak på vegne av samene. Hvert folks rett til å selv å avgjøre i spørsmål om forsoning er viktige prinsipper å holde fast ved i tiden som kommer.

Det finnes mange forventninger til den kommende forsoningsprosessen, og fra sametingsrådet sin side har vi god tro på at det er mulig å finne tiltak som retter opp i uretten. Så lenge storsamfunnet og Stortinget vil. Samtidig er vi forberedte på at vi først skal gjennom en vond sannhetsprosess. 

Nå skal vi snart høre vonde historier fra fornorskningen, og vi håper at også storsamfunnet vil lytte. Personlig vil jeg lytte med stor interesse til både eget folks historie, og til de andre folkenes erfaringer med fornorskning. Kun med en felles forståelse av fornorskningen og dens konsekvenser kan vi skape reell forsoning.