Av: Marianne Larssen og Anne Cath. Silviken, SANKS, Sámi Klinihkka

I 2023 tok 693 personer livet sitt i Norge, 495 av disse var menn. Det at to av tre som dør i selvmord er menn, er et faktum vi trenger bedre forståelse av og mer kunnskap om. Vi trenger også selvmordsforebyggende tiltak som i større grad er tilpasset menn. 

I dag, 10. september, er det Verdensdagen for selvmordsforebygging. Det internasjonale temaet for årets markering er: ‘Changing the Narrative on Suicide’. Vi oppfordres til å endre de rådende forestillingene om selvmord. Hva vil det si? Det vil kunne si å bryte taushetskulturen og anerkjenne at selvmord er et alvorlig folkehelseproblem som tar mange liv hvert år, og hvor mange etterlatte og berørte rammes. At vi er nødt til å snakke mer åpent og direkte om selvmord både på samfunns- og individnivå. At vi må våge å stille spørsmålet som for mange er svært vanskelig: Har du det så vanskelig nå, at du tenker på selvmord? Ved å endre våre forestillinger om selvmord kan vi bryte ned barrierer, øke bevissthet og skape bedre utgangspunkt for forståelse og støtte for de som er direkte og indirekte rammet.

Folkeopplysningskampanjen Snakk om selvmordstanker – det kan redde liv, ble lansert i våre nordligste fylker i mai. RVTS Nord og Helsedirektoratet, i samarbeid med ulike regionale aktører, stod bak kampanjen som hadde et særskilt fokus på menn. I kampanjemagasinet bidro ulike menn fra landsdelen med sine erfaringer med selvmordsproblematikk. Det ble trukket frem ulike rådende maskuline verdier og normer som kan være til hinder for å søke hjelp: det å lide i taushet, forventinger om å være sterk og ikke vise svakhet, det å søke hjelp på tross av høye terskler og hva som kan være til hjelp/nytte/støtte når man har kommet dithen at man «ikke makter å stå i livet slik det kjennes akkurat nå». Det vises til at «machokulturen er beinhard». Er dette noe av grunnene til at dødeligheten til selvmord er så høy blant gutter og menn? Samtidig understreker mennene som deler sine erfaringer at det er viktig å anerkjenne at menn har egne grep og begreper om hvordan livet kan takles.  

Forskning på menn og hjelpesøking peker på at menn generelt har negative holdninger til hjelpsøkning. De oppsøker hjelp i mindre grad enn kvinner når de har problemer med helsa, og særlig når det gjelder psykiske vansker. De siste årene har det kommet flere nyanserende perspektiver i diskusjonen om betydningen av kjønn ved hjelpsøkning. I 2022 skrev Torstein Garcia De Presno, RVTS Sør, kronikken: Menn har et ufortjent dårlig rykte når det kommer til å takle livet, hvor han presenterer noen interessante perspektiver som utfordrer vår allmenne forståelse av menn og selvmord. Garcia stiller viktige spørsmål: Er det egentlig slik at kvinner har bedre mestringsstrategier enn menn? Er det slik at det «å snakke om det» er svaret for alle? Han trekker fram at menn kan ha andre mestringsstrategier enn kvinner og at det kan være noe annet enn kun samtalebehandling som kan hindre menn fra å ta selvmord. Stipendiat Viktoria Bakken, ved NTNU, beskriver i en nylig publisert en artikkel også interessante kjønnsforskjeller når det gjelder beskyttende faktorer for selvmordstanker og -handlinger. Et nært forhold til familie, trygg tilknytning til foreldre og god familiefungering spesielt god beskyttelse mot selvmordstanker og -forsøk for jenter. Mens for guttene var det aktiviteter som sport, fritidsaktiviteter eller andre hobbyer som gav beskyttelse. Flere av guttene Bakken og hennes kolleger har intervjuet oppgav at de ikke vil være til bry eller bekymre sine nærmeste. Dette hindrer dem fra å snakke med noen om sine selvmordstanker.  

Den 19. september arrangeres konferansen Ingen manns land – å bryte barrierer i møte med selvmordstanker i Tromsø. Konferansen vil sette fokus på selvmord, selvmordstanker og erfaringer fra et mannsperspektiv. Noen av spørsmålene som vil bli belyst er: Hvorfor søker menn i mindre grad enn kvinner hjelp ved selvmordstanker?  Vil dette mønsteret kunne endre seg dersom menn «bare» blir flinkere til å snakke om følelser, eller er mer hensiktsmessig å se på tjenesteapparatets innretning og tilbud til menn? Hvordan kan hjelpetilbudet i så fall bli bedre tilpasset menns behov? Det er viktig at vi tar denne diskusjonen og ikke minst lar menn få komme til orde med sine erfaringer.  

Hva kan hjelpeapparatet og andre lære av menns erfaringer? Vi har åpenbart et behov for å utvide perspektivene på hva som kan være til hjelp og støtte for menn i en selvmordskrise. Hvordan kan vi i større grad tilrettelegge for en mer kultursensitiv tilnærming både med hensyn til kjønn og maskuliniteter, lokale kontekster og etnisk tilhørighet. For å besvare dette spørsmålet trenger vi mer kunnskap om tematikken. Vi må snakke med de som vet hvor skoen trykker og som har førstehåndserfaringer.  

SANKS har i samarbeid med UiT og Umeå Universitet initiert et doktorgradsprosjekt med fokus på samiske menns egen fortellinger om bakgrunnen for at de fikk selvmordstanker og forsøkte å ta sitt eget liv. Vi har behov for å få personlige fortellinger om veien inn i selvmordstankene og hvordan veien til bedring eller endring var. Ved å få bedre forståelse og kunnskap om hvorfor samiske gutter og menn fikk selvmordstanker, kan vi i større grad iverksette forebyggende tiltak som er mer nyttige overfor gutt og menn.  

Det mange måter å involvere seg i Verdensdagen for selvmordsforebygging. LEVE – Landsforeningen for etterlatte ved selvmord har ansvaret for Verdensdagen i Norge og det foregår mange ulike arrangementer over hele landet. Kanskje er du med på et av disse arrangementene, og hvis ikke, håper vi at du benytter verdensdagen til å starte samtalen om selvmord.  #Start the Conversation#