Av: Silje Kristin Aune Meisal (fra Ness på Skutvik), prest og rektor på Trondheimsfjord folkehøgskole

På folkehøgskolen der jeg jobber, samles elevene ofte rundt bordet med et UNO-spill. Stemningen er høy, latteren sitter løst – helt til noen må trekke fire kort, eller mister turen sin. Det er lek, men også litt alvor: man vil jo gjerne vinne.

En kveld satt jeg og så på dem og tenkte: Tenk om vi hadde et «nådekort» i UNO! Et kort du kunne legge på bordet når du hadde gjort en feil, sagt noe dumt, eller tråkket feil. Et kort som sa: "Det går bra. Du får en ny sjanse."

For sannheten er at vi alle spiller dette livets spill med ufullkomne kort på hånda. Vi roter det til, mister tålmodigheten, sier ting vi angrer på. Men midt i alt det uperfekte kommer Gud med sitt nådekort.

I Efeserne 2, 8–9 står det: "For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal rose seg."

Nåden er ikke et kort vi tjener opp – den er en gave som legges på bordet av Gud selv. Den sier: Du får begynne på nytt. Du er fortsatt elsket.

Kanskje vi også kan øve oss på å dele ut noen "nådekort" til hverandre – og til oss selv. I livets spill er det ofte det kortet som forandrer alt.