Av: Heidi Maria Steinback Sørensen, kunstner og skribent

Lukas 9,57–62
"Mens de gikk der på veien, var det en som sa til ham: «Jeg vil følge deg hvor du enn går.»  Jesus svarte: «Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet på.»
Han sa til en annen: «Følg meg!» Men mannen svarte: «Herre, la meg først få gå hjem og begrave min far.»  Da sa Jesus til ham: «La de døde begrave sine døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike.»
Det var også en annen som sa: «Jeg vil følge deg, Herre, men la meg først få si farvel til dem der hjemme.»  Men Jesus svarte: «Ingen som har lagt hånden på plogen og så ser seg tilbake, er skikket for Guds rike."

Oi-oi – dette høres litt voldsomt ut – sånn ved første øyekast i alle fall.

Jesus og gjengen hans er underveis. De har nettopp vært vitne til en hel rekke under, og nå går de mot Jerusalem. Jesus har allerede flere ganger fortalt dem at han skal lide og dø, men det ser ikke ut til at de helt klarer å ta det inn over seg.

Underveis møter de tre menn:
Den første melder seg frivillig, med stor skråsikkerhet, og Jesus svarer med å beskrive et liv uten hvile.
Den andre blir kalt direkte: «Følg meg!»
Han sier at han vil være med – han skal bare hjem for å begrave faren først. Jesus svarer ikke særlig medfølende. Vi i vår tid synes kanskje det er brutalt, til og med. Men på gresk brukes ordet nekros både om de fysisk døde og de åndelig døde. Jesus sier med andre ord: La de åndelig døde ta seg av de fysisk døde. Du som har fått liv, må bringe det videre.

Den tredje sier også: «Jeg vil følge deg, men la meg først få si farvel til dem hjemme.»
Jesus svarer igjen ganske brutalt: «Ser du deg tilbake, er du ikke skikket for Guds rike.» Han vet at den som vender seg mot det gamle, mister retningen og driven. Det du ser på, styrer deg – det gamle holder deg igjen.

Er Jesus helt urimelig her? Når han sier “Følg meg!” – uten forbehold. Følg meg, og gjør det nå. Han er på vei mot Golgata for å ofre livet sitt for at disse mennene skal få et nytt liv. Et liv der verken familien, tradisjoner, ære, plikt eller de religiøse ritualene, reglene eller lederne får definere din verdi.

Én blir usikker. To sier: “Jadda, vi vil følge deg – vi skal bare først.”

“Skal bare” betyr i grunnen: Nei, det kommer nok ikke til å skje, for jeg har andre ting jeg synes er viktigere, hyggeligere, tryggere, mindre slitsomt. Jesus vet hva “skal bare” betyr. Han vet at han som “skal bare” gå hjem og si farvel til familien, sannsynligvis ikke kommer tilbake. Det vil nok koste for mye for en som er født inn i en kultur, tradisjon og religion å gå fra en storfamilie som sannsynligvis vil forakte ham for å gå – eller hindre ham, kanskje til og med drepe ham. Det er den risikoen denne mannen utsetter seg for i sin samtid, ved å gå hjem og si farvel. Så kanskje har han egentlig ikke tenkt å gjøre det – kanskje er det bare noe han sier.

Han som skal begrave sin far først, har i alle fall noe som burde vært et vanntett alibi for å gå hjem. Men han er allerede hjemmefra. Hans far er nylig død – hvis ikke, ville han alt vært begravet. Men denne mannen er ikke hjemme og sørger. Han er ute og ser på spennende undre og store folkemengder, han er der det skjer. Likevel vil han plutselig hjem og begrave sin far.

Så har vi den første mannen, som bestemt sier at han vil følge ham uansett hvor han går. Han blir litt halvhjertet mottatt, eller lett avvist – vanskelig å si. Men han blir i alle fall ikke oppmuntret til å henge med.

Jesus lover ikke mye trygghet og stabilitet i livet, akkurat.

Er Jesus egentlig urimelig her? Eller er han kanskje mer ærlig enn vi liker?

Han vet hva «skal bare» betyr.
Vi vet det også. «Jeg skal bare...» betyr ofte «nei, ikke nå». Jeg skal bare rydde, hvile, sørge, ordne opp først – så skal jeg begynne et nytt og bedre liv, neste mandag.

Men Jesus sier: Følg meg – nå.
Kanskje fordi han vet at alt annet vi prøver å holde fast i, til slutt holder fast i oss.