Av: Heidi Maria Steinback Sørensen, kunstner og skribent
Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg. Far, du har gitt meg dem, og jeg vil at de skal være der jeg er, så de får se min herlighet, den du har gitt meg fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt. Rettferdige Far, verden kjenner deg ikke. Men jeg kjenner deg, og disse vet nå at du har sendt meg. Jeg har gjort ditt navn kjent for dem og skal fortsatt gjøre det, for at den kjærlighet du har hatt til meg, kan være i dem, og jeg selv kan være i dem.(Jesus ber for oss i Johannes 17, 20–26) Folk snakker ofte til meg, og med meg, om tro og tvil. Det er nok en naturlig konsekvens av at jeg både har vært kirketjener og stått i kirkedøra og snakket med folk, og at jeg skriver forskjellige steder om temaet. Jeg synes det er veldig hyggelig og givende med slike samtaler. Det er også ganske trist, og rørende, noen ganger. Overraskende mange sier: Joda, jeg tror jo at det finnes «noe» – en Gud eller noe. Og jaaa … jeg går jo i kirka, av og til. Til jul, og i dåp og begravelser og sånn. Men jeg er nok ikke god nok for Gud, jeg er ikke sånn «ordentlig kristen». Det er ofte sårt for dem som føler at de ikke er «gode nok» for Gud. Da er det lettere å bare avskrive hele greia. Det er for smertefullt og krevende å vende seg mot en Gud som oppleves for krevende. Og å møte opp i kirka med et hjerte fullt av tvil, både på seg selv og på Gud – vel, det er kanskje ikke det man har mest lyst til søndag formiddag klokka 11. Jeg startet der selv. Med et bilde av en Gud som jeg trodde ikke engang likte meg. Joda, jeg hadde hørt at Jesus elsker alle barna, og at Guds kjærlighet var ubetinget, men det hjelper ikke hvis du tror at Gud ikke liker deg likevel. Hvis det føles som en uoverkommelig oppgave å gjøre seg selv «likanes», da lar man hele Gudsprosjektet seile sin egen sjø. Heldigvis er det ikke slik jeg trodde. Det gjør det ikke nødvendigvis enklere, men det gjør det mindre avhengig av din egen prestasjon. Ja, ikke bare litt mindre avhengig, men helt uavhengig av din innsats, faktisk. Det er nesten vanskeligere å forholde seg til enkelte ganger. Skulle jeg bare være god nok? Akkurat slik jeg er akkurat nå? Det er kanskje troverdig på en god dag. Men ikke en dag jeg står opp med feil fot, og alt og alle er idioter, og jeg er den største idioten av alle, og verden er et drittsted, og alt snakket om en nådig Gud må være bare pisspreik. Nei, da er det vanskelig å tro at man er elsket og verdifull for noen som helst, inkludert Gud, uten å måtte gjøre en gigantisk jobb med å forbedre seg selv.
