Av: Dag A. Kvarstein, sokneprest i Steigen

Da Mamma var bare 3 år gammel, døde mora hennes mens ho fødte Mammas lillesøster. Faren satt da igjen som enkemann med ansvar for 8 barn! Storesøstera til Mamma døde seinere av tuberkulose. Og mora mi var 13 år da krigen brøyt ut, med den frykten og ufriheten det førte med seg.

Mamma døde 90 år gammel. Ho var da nesten blind, ho kunne så vidt gå, og ho kom seg ikke utenfor husets fire vegger og var avhengig av hjemmesykepleie. Likevel, det var takknemligheten som prega henne i alderdommen. 

Ho hadde så mye å takke for, sa ho: Ho følte seg trygg. Ho hadde sin mann hos seg, hennes livsledsager gjennom mer enn 60 år. Ho kunne legge seg i fred i sin egen seng i sitt eget hus. Ho hadde fem barn som hadde klart seg. Utfra hennes erfaringer i livet, var ingenting av dette selvsagt for henne. 

Når det kommer til takknemlighet, er min mor et forbilde for meg. Hennes historie hjelper meg til å ikke ta alt for gitt: Tryggheten og friheten i landet vårt.  Den rausheten og tilliten det er mellom folk her i landet. Det er noe kona mi og jeg har fått erfare etter at vi kom til Steigen i slutten av september i fjor. De åpne blikkene og utstrakte hendene.

Vi har nylig lagt bak oss et årsskifte. Ser vi på verdenssituasjonen, på krigen som har herja i Midt-Østen og på krigen som fortsatt raser i Ukraina, er det lett å tenke: «Nei, det er jammen ikke mye å takke for fra året som gikk». Men tenker vi etter, så er det mange lysglimt som gir grunn til takk:

Tenk på alle dem som forsvarer menneskeverdet – og sjøl har risikert livet der de har stått ved et operasjonsbord i et utbomba sykehus i Gaza eller Sudan. Eller de som jobber dugnad for en tryggest mulig fremtid for våre barn og barnebarn.

På 60-pluss-samlingen på Nybrygga i Steigen i forrige uke, fremførte ildsjelen Berit Woie-Berg et nyttårs-dikt ho har skrevet.  Der skriver ho blant annet dette: «Jeg ønsker meg et godt nytt år (…) der gleden deles med raushet og der takken går uten klage til alle som gir oss helse, kunnskap, velferd, trygghet og mat…» Hun satte med det fingeren på at vi har så lett for å ta alt det gode som vi har, for gitt. Dermed krymper takknemlighets-kontoen vår, mens innskuddene på misnøye-kontoen stadig øker. 

«Et menneske kan ikke få noe, uten at det blir gitt ham fra himmelen», sa døperen Johannes. Kanskje det er en slik måte å tenke på som er hemmeligheten? Det er ikke slik at alle goder vi har, de har vi «fordi vi fortjener det». Nei, alt det fineste i livet er gaver som blir gitt oss, gratis. Og størst blant dem er kjærligheten. En kjærlighet som må være uten betingelser, om den skal være ekte. Det er det vi i kirka kaller nåde. Og vi tror at nådens kilde, det er Gud, han som er kjærlighet. Til Gud og våre medskapninger kan vi sende vår takk. Og så takke for at vi har et sted å rette vår takk.