Av Elisabeth Anethe Olsen, Palestinakomiteen midtre Hålogaland, Kjøpsvik.
1.mai er ikke bare en merkedag.Det er en kampdag.
En dag for å løfte blikket, for å knytt neven, for å stå opp i lag. For ingen rettighet er gitt oss.
Ingen frihet er gratis.
Ingen seier kommer av stillhet. Arbeiderbevegelsen ble ikke bygget av dem som bøyde hodet.
Den ble bygget av dem som reiste seg.
Av dem som organiserte seg.
Av dem som nektet å akseptere urett. Vi står her for arbeideren som presses av markedskrefter, for den unge som frykter framtida og for naturen som ofres for profitt. Og vi står opp for Palestina! For internasjonal solidaritet er ikke et slagord. Det er et ansvar. Kamerata! 1.mai handler om å forstå sammenhenger. Når milliardæra blir rikare mens folk blir fattigere.
Når natur plyndres for kortsiktig gevinst.
Når våpenindustrien tjener på krig.
Når folkeretten brytes uten konsekvenser.
De snakka om menneskerettigheter.
De snakka om fred.
De snakka om folkerett.
Men ordan blir hul når pengene går motsatt vei. Vi kan ikke fordømme krigsforbrytelser med munnen og finansiere dem med handa. Vi kan ikke snakke om solidaritet mens fellesskapets fond investeres i død og fordervelse. Kamerata! Det er ikke bare umoralsk, det er politiske valg. Hvor går grensa mellom profitt og medmenneskelighet? Jeg fikk besøke husokkupantene i Avgrunnsdalen i Hurummarka forrige uke. De ungdommene som står i front for å beskytte naturen og for å beskytte mennesket. Vet dere hva jeg møtte?
Gjestfrihet. Varme. Mot.
Fin ungdom, med de beste hjerter. I artsrik, gammel skog og levende natur.
Midt i dette står ungdom som har reist seg. Mot naturødeleggelse.
Mot våpenkappløpet.
Mot den industrielle krigsmaskinen. Det gir håp når ungdom nekter å akseptere at mer krutt fra Norge skal havne i våpen som tar liv i denne hinsides brutale verdensuorden. For å bare kjenne på den tanken, det er som en kniv i hjertet. Og det kjennes. Og midt i alvoret finnes fellesskapet. Kamerata! Bevar Hurummarka!
Stopp våpenkappløpet!
Ta vare på ungdommen!
La dem være vår kamp. Og la oss forstå at Kampen for skogen i Hurum henger sammen med kampen mot bomber i Gaza. Kampen mot militarisering her hjemme henger sammen med kampen mot okkupasjon der ute. Mens vi går i tog under faner for frihet og rettferdighet, bombes heim i Gaza.
Onga begraves under ruiner.
Mødre leter etter sine døtre.
Fedre bærer sine skadde gjennom støv og aske. Dette er ikke bare tragedie, det er politikk. Det er resultatet av okkupasjon.
Av apartheid.
Av kolonial vold.
Av en verdensorden som beskytter kapital og makt, men som svikta oss menneska. Vi må også stå opp når kvinner undertrykkes i Iran.
Når demonstranta fengsles.
Når menneska tortureres og henrettes av sine egne myndigheter. For menneskerettigheter er ikke et politisk verktøy.
Det er et prinsipp. Og folkeretten må gjelde for alle. Hverken USA eller Israel har rett til å bombe Iran. Det finnes ingen gode massakre, heller ikke de som utføres av våre egne allierte. Og Irans regime har ingen rett til å knuse sitt eget folk. For hva er verdien av parolan vårres hvis de ikke gjelder alle? Hva er solidaritet hvis den stopper ved Europa sine grenser? Hva er frihet hvis palestinske arbeidere nektes retten til arbeid, jord, vann og liv? Kamerata! Vi krever reell våpenhvile.
Vi krever sanksjoner mot Apartheidstaten.
Vi krever en slutt på okkupasjonen.
Vi krever at Norge handla. Ikke i morgen.
Ikke når det passer politisk.
Nu! Historien spør bestandig om det samme. Hvor sto du da mennesket ble fratatt sin frihet?
Hvor sto du da onga ble drept?
Hvor sto du da folkeretten ble knust? La svaret være dette. Vi sto i lag.
Vi var mange.
Vi var tydelig.
Vi var modig. Så løft fanan.
Løft stemmen.
Løft hverandre. For arbeiderkampen er internasjonal.
Friheten er internasjonal.
Solidariteten er internasjonal. Ingen er fri før alle er fri.
Fritt Palestina. Leve 1. mai. Leve solidariteten.
