Av: Marianne Dobak Kvensjø (H), fylkesrådsleder i Nordland; Aina Nilsen (Sp), nestleder i fylkesrådet i Nordland; Linda Helen Haukland (KrF), fylkesvaraordfører i Nordland.

Anna Odine Strøm og Eirin Maria Kvandal – to unge, nordnorske kvinner som endelig fikk sjansen til å hoppe i like stor bakke som mennene i OL. Resultat: gull og sølv til Norge. I mikskonkurransen mellom menn og kvinner hoppet de det norske laget til sølvmedalje. Hadde man ikke visst bedre, så hadde man trodd at denne kampen skjedde på 70-tallet. Men 2026 var altså første gang i OL-historien at både kvinner og menn hoppet i stor bakke. 

Før dette gikk mosjøværingen Anette Sagen lenge i bresjen mot mennene i internasjonal hoppsport, for å kjempe frem endringer. For å gi kvinner like sjanser som menn. 

Dette burde vært selvsagt allerede for mange år siden. Like selvsagt som at kvinnedagen ikke handler om kamp mellom kjønn. Den handler om lik frihet for alle til å forme sitt eget liv. Frihet til å bestemme selv hva man vil gjøre og hva man ikke vil gjøre i livet. 

Likestilling sikrer frihet, demokrati og nasjonal trygghet. I politikk, beredskap, forsvar, teknologi og ledelse må vi ha alle representert. En verden som blir stadig mer urolig krever at vi bruker alle kreftene og all kompetansen vi har.

I Norge er andelen kvinner i arbeidslivet på nesten 50 %, ifølge SSB. Blant de høyeste andelene i verden. Oljepengene har gjort oss rike, men den høye andelen kvinner sammen med mennene i arbeidslivet har bygd velferdssamfunnet vårt. Norsk arbeids- og næringsliv er helt avhengig av dette. Samtidig må det jobbes for at kvinner skal få samme lønn som menn når de utfører det samme arbeidet, og for at lønnen i typiske kvinneyrker ikke skal være lavere.

Velferdssamfunnet vi kjenner i dag, ble ikke skapt av seg selv. Det ble bygd av kvinner og menn sammen, og har gitt oss et helsevesen, skoler og barnehager som få land i verden kan måle seg med. 

Likevel ser vi stadig større mangel på arbeidskraft i svært mange samfunnskritiske yrker, som for eksempel i helse, barnehager og skoler. Kvinner og menn over pensjonsalder fortsetter å stå i jobb for å sikre både eldreomsorg, utdanning og andre viktige funksjoner i Norge. 

At mange kvinner samtidig bare får innpass i deltidsstillinger, eller at mange unge havner i utenforskap, er problemstillinger vi som samfunn må ta tak i. Med stor mangel på arbeidskraft og i en situasjon med trusler om krig og sabotasje tett på oss, er innbyggerne våre den aller fremste ressursen vi har. 

Den ressursen må vi ta godt vare på. Vi må legge til rette for at hver enkelt person får lov å bidra til storsamfunnet på best mulig måte. Vi trenger arbeidskraft, og da må vi gjøre oss best og mest mulig nytte av den arbeidskraften vi har.  

Vi må legge til rette for at det skal være enkelt å delta i samfunnet. For eksempel gjennom å sikre fødetilbudet her hjemme i Nordland, som er under sterkt press. Slike grunnleggende rettigheter må vi fortsette å kjempe for.  

Likestilling skaper frihet, trygghet og balanse. Den gjør samtidig samfunnet sterkere, fremtiden mer rettferdig – og Norge bedre rustet til å møte en urolig verden. 

8. mars er fremdeles viktig, ikke minst i et internasjonalt perspektiv. Når krig og konflikt herjer betaler kvinner og barn den høyeste prisen. Derfor vil vi ikke bare gratulere alle kvinner her hjemme med dagen, men også kvinner i andre land. Vi er bekymret for situasjonen de står i, blant annet i land som Ukraina og Iran. 

Likestilling og likeverd kjenner ingen grenser. Derfor er 8. mars en dag både for takknemlighet over det vi har oppnådd så langt, og utålmodighet i møte med det som ennå gjenstår.