Når Hamarøy kommune beskriver hvor folk bor og hvor framtidens tjenester skal ligge, holder det ikke å velge tallene som best underbygger ønsket politikk. Kommunen kan ikke bygge framtiden ved å gjøre deler av sin egen befolkning usynlig.

Dette handler ikke om å være mot Oppeid eller mot utvikling der. Hamarøy trenger et fungerende kommunesenter. Men et kommunesenter kan ikke bygges ved at andre lokalsamfunn gjøres mindre enn det de faktisk er, verken på kartet, i statistikken eller i fortellingen kommunen sender videre til Bodø og Oslo.

Statistikk er nødvendig. Men statistikk er ikke virkeligheten. Tallene avhenger av hvilke grenser som trekkes, hvilke områder som slås sammen og hvilke som deles opp.

Når kommunen beskriver Oppeidområdet som den klart største befolkningskonsentrasjonen, brukes både hovedgrunnkretsen på om lag 654 innbyggere og et større opptaksområde til Marielund barnehage på 875. Det kan være relevante tall i en barnehagesak.

Men da må samme redelighet gjelde for Drag.

Drag og Helland-Tysfjord har til sammen 761 innbyggere. Det er ett lokalsamfunn i praksis, med skole, barnehager og sentrale tjenester på Drag. Likevel deles området opp i statistikken, mens Oppeid løftes fram gjennom et langt større omland. Resultatet er at Oppeid framstår større og Drag mindre enn stedene faktisk oppleves av folk som bor her.

Det er å lese statistikken som fanden leser Bibelen.

Et minoritetsperspektiv

Dette gjelder ikke bare Drag. Jeg merker meg at innbyggerne på Innhavet, Ulvsvåg og Storjord kjenner til noe av det samme. Mange opplever at alt skal «på den andre siden av Presteidbrua». Først skal det bygges på Oppeid. Først skal funksjonene samles der. Deretter skal resten av kommunen innrette seg.

Majoritetsperspektivet handler ikke bare om hvor flest mennesker bor. Det handler om hvem som definerer geografien, språket i saksframleggene og hvilke behov som blir sett som selvsagte.

De som bor nær rådhuset og de kommunale tjenestene, trenger ikke forklare hvorfor avstand betyr noe. For dem er systemet nært. For andre må behovet først bevises, ofte med tall som er laget på en måte som gjør lokalsamfunnet mindre enn det er.

Dette er også et sentrum–periferi-spørsmål. Senterpartiet og mange andre politikere er med rette raske til å reagere når Bodø eller Oslo sentraliserer tjenester, flytter arbeidsplasser eller overser distriktene. Da heter det at beslutningstakerne er for langt unna, at de ikke forstår avstandene og at de ser på kartet uten å se menneskene.

Men den samme erkjennelsen må gjelde internt i Hamarøy.

Det går ikke an å være mot sentralisering når den kommer fra Bodø, men akseptere den når den går fra Drag, Innhavet, Ulvsvåg eller Storjord og ut mot Oppeid. Det går ikke an å kalle det distriktspolitikk å kjempe mot fylkets lokaliseringer, dersom kommunens egne prioriteringer trekker tjenester, investeringer og makt stadig tettere mot kommunesenteret.

Hamarøy vet selv hvordan det er å være periferien i møte med Bodø. Nettopp derfor burde kommunen være særlig varsom med å gjenta den samme logikken overfor sine egne bygder. En kommune som krever å bli sett av fylket og staten, må også selv være i stand til å se hele sin egen kommune.

Som samisk avis skal NordSalten Avis nettopp ha et særlig blikk for dette. Ikke fordi samiske miljøer alltid har rett, eller fordi enhver kommunal plan er uttrykk for uvilje. Men fordi vår oppgave er å gi plass til stemmer som ofte blir borte i majoritetens fortelling.

Journalistikk er ikke å gjengi saksframlegg ukritisk. Den skal formidle fakta, fortelle historier, undersøke premisser og lete etter den beste versjonen av sannheten. Den skal tåle å sette ting på spissen når makten blir for komfortabel med sine egne forklaringer. En kommentar skal ikke være nøytral. Den skal mene noe om hva som er viktig.

Mistroen har en historie

Dette perspektivet blir ekstra viktig på Drag og i det lulesamiske området.

I underlagsmaterialet til Sannhets- og forsoningskommisjonen beskriver professor emeritus ved UiT Norges arktiske universitet Jens-Ivar Nergård hvordan hendelser i Tysfjord «skapte mistro til norske myndigheter og har preget forholdet til det norske samfunnet fram til i dag». Det er sterke ord. De skal ikke brukes lettvint.

Det betyr ikke at enhver kommunal prioritering i 2026 er en fortsettelse av fornorskingspolitikken. Det ville være både urimelig og feil. Men det betyr at offentlige myndigheter har et særlig ansvar for å forstå hvorfor folk reagerer når tjenester flyttes bort, når lokalsamfunn blir delt opp på papiret, og når beslutninger oppleves som fattet langt unna dem de gjelder.

Drag er ikke et tilfeldig lite tettsted. Det er et lulesamisk kjerneområde. Det er hjemsted for Árran, Viejega mánájgárdde, Drag barnehage, Drag skole og et levende språk- og kulturmiljø. For å nevne noe. I kommisjonens materiale beskrives Drag, sammen med Musken, som de to stedene i Norge der lulesamisk fortsatt brukes som dagligspråk.

Da holder det ikke å se på Drag som en prikk på et kart eller som et snevert SSB-tettsted. Det er et samfunn. Og det er et samfunn med en historie som gjør det ekstra viktig at det offentlige ikke framstår som fjernt, døvt eller likegyldig.

Kommunen kan heller ikke si at denne sammenhengen er ukjent. I mars 2025 skrev arbeidsgruppen for sannhet og forsoning i Hamarøy kommune at 14 av kommunens ledere har tatt universitetskurs ved Nord universitet om Sannhets- og forsoningskommisjonens arbeid, for å få økt kunnskap og forståelse.

Det er bra. Men da må forståelsen også være synlig når kommunen tolker tall, planlegger tjenester og prioriterer investeringer. Forsoning er ikke bare å kunne historien. Det er å se hvordan historien fortsatt påvirker folks møte med kommunen.

Når Drag deles opp i statistikken, tjenester flyttes ut av det lulesamiske kjerneområdet og framtidsbildet først og fremst tegnes rundt Oppeid, er det legitimt å spørre om lærdommen fra dette kurset faktisk blir brukt. Kulturforståelse kan ikke være noe ledere lærer på universitetet og deretter legger igjen i møterommet. Den må prege selve måten kommunen utøver makt på.

Hva fortelles i Bodø og Oslo?

Det avgjørende spørsmålet er derfor hva kommunetoppene forteller når de møter fylkeskommunen i Bodø, departementene og stortingspolitikere i Oslo.

Blir Drag framstilt som et lite sted uten tilstrekkelig befolkningsgrunnlag for å beholde eller utvikle tjenester?

Eller blir det fortalt at Drag og Helland-Tysfjord utgjør et lokalsamfunn med 761 innbyggere, samiske institusjoner, barn, arbeidsplasser og et naturlig omland?

Dette er ikke bare retorikk. Fortellinger påvirker beslutninger.

Tannklinikken på Drag er et tydelig eksempel. Jeg kan ikke slå fast at avgrensede befolkningstall var avgjørende da fylkeskommunen la ned klinikken. Det vet vi ikke. Men når tannhelsetjenesten flyttes fra et lulesamisk kjerneområde til Oppeid, er det legitimt å spørre hvilket bilde av Drag beslutningstakerne satt med.

Den nye tannlegestillingen, med ønsket om lulesamisk språk- og kulturkompetanse, er et skritt i riktig retning. Men den erstatter ikke et tjenestested på Drag. Språkkompetanse og fysisk nærhet til folk er ikke det samme.

Det samme spørsmålet gjelder legetjenesten. Hvorfor skal det være så vanskelig å ha leger tilgjengelig alle ukedager på Drag? Er det økonomi, organisering eller rekruttering? Eller har Drag over tid blitt definert som for lite til å fortjene mer enn en redusert tjeneste?

Kommunen må forstå at slike spørsmål ikke forsvinner ved å vise til en grunnkrets.                                                                                                                                        

Stopp opp før kommunen bygger videre

Debatten om ny barnehage på Oppeid er ikke først og fremst en kritikk av Marielund. Det kan godt være at barnehagen har behov for bedre lokaler og en framtidsrettet løsning. Hovedutvalget for levekår har nå utsatt beslutningen. Det gir en mulighet til å gjøre jobben grundigere.

Pausen må brukes til å legge fram et helhetlig og sammenlignbart grunnlag for hele kommunen. Hvor mange barn er det i de ulike lokalsamfunnene? Hvor blir nye familier og flyktninger bosatt? Hvilke bygg trenger oppgradering først? Og hvilken kapasitet er det faktisk behov for før man bygger nytt?

Viejega mánájgárdde har 25 barn. Den kommunale barnehagen på Drag hadde 14 barn i september. Marielund er ventet å ha 48 barn første halvår neste år. Tallene er ikke fra samme tidspunkt og kan ikke sammenlignes mekanisk. Men de viser at Drag ikke er et sted uten barn eller framtid.

Hvis kommunen skal bygge stort på Oppeid, må den også være ærlig om hva kapasiteten skal brukes til. Dersom tanken er at barn fra Skutvik eller Ulvsvåg på sikt skal trekkes mot Marielund, er det ikke desentralisering. Da er det sentralisering.

Det ville vært like urimelig å bygge stort på Drag og bruke kapasiteten som argument for å flytte barn fra Innhavet dit.

Hamarøy trenger ikke en politikk som setter bygdene opp mot hverandre. Kommunen trenger en politikk som ser hele kommunen, og som forstår at spredt bosetting ikke er et problem som skal ryddes bort. Det er selve grunnen til at mange har valgt å bo her.

Når myndighetene først ber om tillit etter generasjoner med mistro, må de også vise at de ser hele virkeligheten. Ikke bare den delen som passer best inn i et saksframlegg.