Av: Knut Rane Frengen Wetting, leder Livsgledehjem

De fleste av oss engasjerer oss først for alvor når eldreomsorgen får et ansikt vi er glad i. Det er menneskelig. Men vi trenger ikke vente til det er vår egen familie som trenger hjelpen før vi engasjerer oss.

Jeg merker det selv, kanskje registrerer jeg en oppløftende reportasje om et tilbud for personer med demens. Jeg reagerer på en alvorlig sak om ensomhet, fall eller manglende stell på et sykehjem. Jeg blir engasjert, opprørt eller inspirert. Så henter hverdagen meg inn og jeg fortsetter som vanlig. Er det noen som kjenner seg igjen?

Jeg tror det er menneskelig å omfavne en sak når den kommer nær.

Bestemor flytter på sykehjem. En forelder får demens. En ektefelle blir avhengig av hjelp.

Plutselig har eldreomsorgen fått et navn og et ansikt vi kjenner.

Da oppdager vi hvor mye det betyr at noen kjenner mennesket bak hjelpebehovet. At noen vet hvilken musikk pappa liker, hva mamma har arbeidet med, eller hvorfor bestemor blir rolig av å komme ut. Vi reagerer dersom hjelpen ikke passer den vi kjenner og er glad i. Det er også forståelig. Vi ønsker alle å bli sett som den vi er.

Alle venter på noen andre

Mens dette skjer, går den politiske diskusjonen sin vante gang. Partiene peker på hverandre og presenterer ulike løsninger på bemanning, økonomi og organisering. Det er politikernes oppgave å diskutere dette, og det offentlige skal ha ansvaret for gode og forsvarlige tjenester.

Men livet kan ikke settes på vent mens vi diskuterer oss fram til den perfekte modellen. Et eldre menneskes helt vanlige torsdag skjer i dag. Hva kan vi gjøre nå?

Det finnes mange som ønsker å bidra. Frivillighetsbarometeret 2026 viser at 41 prosent av dem som ikke har gjort frivillig arbeid det siste året, kunne tenke seg å stille opp for en aktivitet eller sak de er opptatt av. Likevel har bare 8–9 prosent av dem blitt forsøkt rekruttert.

Når de blir spurt hva de kunne tenke seg å bidra til, nevner mange eldre, barn og mennesker i sårbare situasjoner. De vet hvem de ønsker å hjelpe. Det de ofte mangler, er en konkret vei fra omtanke til handling.

Andelen som gjør frivillig arbeid innen den brede kategorien helse og sosiale tjenester, er bare 6 prosent. Den har knapt beveget seg på flere år. Hvis vi fortsetter som før, kan vi heller ikke forvente en annen utvikling.

Noen må åpne døren

Vi kan ikke bare be folk om å bry seg mer. Institusjonene som ønsker frivillige, må også gjøre det enkelt å bidra.

Det hjelper lite at et sykehjem ønsker seg flere frivillige dersom ingen spør, ingen tar imot og ingen kan fortelle hva det faktisk er behov for. Folk banker sjelden på en dør uten invitasjon.

Det trenger ikke være store oppgaver. Én person kan gå en tur med noen som savner frisk luft. En annen kan dele interessen sin for musikk, matlaging, fotball, dyr eller hagearbeid. En skoleklasse eller barnehage kan skape møter mellom generasjoner. En forening kan invitere eldre inn i et fellesskap de tidligere har vært en del av.

Ikke alle ønsker å være frivillige, og ingen skal presses. Men langt flere kan få muligheten til å bidra på en måte som passer med deres interesser, tid og livssituasjon.

Det skjer imidlertid ingenting bare fordi vi er positive til frivillighet. Hvis vi skal bruke frivillighetsbaromteret skjønner vi at noen må engasjere seg, flere vil bidra, men de vil bli spurt. Noen må altså spørre. Noen må svare ja. Og noen må åpne dørene.

Frivillige skal ikke erstatte ansatte

Frivillige skal aldri bli reservebemanning. De skal ikke overta oppgaver som krever fagkompetanse, eller dekke hull etter manglende offentlige tjenester.

Eldre mennesker trenger mer enn det som kan beskrives i et vedtak eller føres på en arbeidsliste. De trenger relasjoner, opplevelser, tilhørighet og muligheten til fortsatt å være betydningsfulle mennesker i andres liv.

Det offentlige skal sørge for trygghet, pleie og individuelt tilpassede tjenester. Samtidig kan ikke hele fellesskapet rundt et menneske leveres av det offentlige alene. Tjenestene kan legge til rette, men fellesskap må skapes mellom mennesker.

Det kommer til å angå deg

På eldredagen 1. oktober kan vi stille oss selv et enkelt spørsmål: Skal vi vente til eldreomsorgen angår oss?

En dag kommer den til å angå deg. Kanskje som pårørende, nabo, venn, ansatt eller frivillig. En dag er det kanskje du selv som trenger hjelp.

Alle skal få hjelpen de trenger, uavhengig av hva de selv har bidratt med. Før den tid kommer har vi muligheten til å styrke fellesskapet rundt tjenestene.

Politikerne kommer til å fortsette å diskutere. Kommunene kommer til å snakke om økonomi, og institusjonene kommer til å etterlyse flere hender.

Du trenger ikke arbeide i eldreomsorgen for å gjøre en forskjell i et eldre menneskes liv. Alle kan ikke gjøre alt. Men mange flere av oss kan gjøre litt – dersom noen spør, noen åpner døren og vi selv velger å gå inn.

Eldreomsorg angår oss alle, God eldredag!