Av: Beaska Niillas, parlamentarisk leder NSR

Nordkalottfolket prøver å score poeng ved å redusere et alvorlig problem til et politisk utspill. Dersom de hadde deltatt i Karasjok kunne de påvirket lakseerklæringen til å være mer i tråd med deres foretrukne begreper. De valgte heller å bli hjemme.

Laksen er i en alvorlig situasjon. Tanaelva har vært stengt for laksefiske i fire år. Det er varslet storinvasjon av pukkellaks til sommeren. Og i år har det vært eksplosjon av lakselus. Dette er en krise og det er ingen tvil om at vi må gjøre det vi kan for å ta vare på laksen. For å få det til må vi få inn de beste idéene.

Vi valgte derfor å invitere urfolk fra den nordlige halvkule til Karasjok for å dele sin kunnskap og erfaringer med oss. Invitasjonene ble sendt ut bredt: til FEFO, forpaktere, Miljødirektoratet, sametingsrepresentaner og organisasjoner. 86 personer deltok - i tillegg fulgte 300 personer konferansen på nett. 

Blant deltakerne var alle mulige mennesker. Både yngre, eldre, kvinner, og menn. Bærere av urfolkskunnskap, forskere, politikere, fiskere, ledere i urfolkssamfunn, urfolksledere i FN og lokalbefolkning. Engasjementet var stort, og vi er stolte over kunnskapen som samer har om laksen og viljen til å dele.

Erklæringen fra konferansen er skrevet i solidaritet med andre urfolk i det sirkumpolare området som selv foretrekkerr å kalle seg Salmon Peoples. Det er såklart et oversetterspørsmål om man skal si lakseurfolk eller lakseavhengige urfolk på norsk. Vi har forsøkt å holde oss så nært som mulig til det engelske begrepet, siden erklæringen er skrevet i solidaritet med andre urfolk som opplever det samme som oss.

En erklæring er en tekst som brukes i internasjonale sammenhenger. Det er ikke et juridisk bindende dokument, og må ikke forveksles med en konvensjon. En erklæring kan likevel være et godt verktøy for videre politisk arbeid.  Vi er stolte over at Sametinget er det første parlamentet som har sluttet seg til den første urfolkserklæringen som nordlige urfolk har laget for å ta vare på den umistelige laksen. Ved å gjøre det så har vi skrevet oss opp som en ansvarlig part som skal bruke våre krefter på å ta vare på laksens fremtid.

Det stemmer ikke at erklæringen gjelder alle elver i universet da det  ikke er alle lakseførende vassdrag og fjorder vi har interesse for. Vi er interessert i de elvene og fjordene der vi har fisket siden tidenes morgen. I disse områdene kan erklæringen være aktuell som en mulighet til å ta et større ansvar for laksens fremtid.

Nordkalottfolkets manglende forståelse lover ikke godt for det internasjonale urfolksarbeidet. Med det mister vi muligheten til å la oss inspireres og utfordres, og finne nye veier når vi står overfor alvorlige utfordringer. Andre urfolk har mange av de samme utfordringene som vi har, og ved å møtes og dele kunnskap kan vi finne frem til gode løsninger.

På konferansen i Karasjok var det lett å kjenne seg igjen i historiene fra andre urfolk. I Yukon har urfolkene selv bestemt å stenge laksefisket i syv år, for å ta vare på laksen. Men de fisker noen få laks årlig som de serverer til lokalsamfunnet på en felles feiring av laksen. Dette er en takk til fiskerne som avstår fra å fiske, og det er en møteplass der deres folk får dele fiskehistorier, tradisjonell mat og sanger om laks.

Det var også spesielt at det var så mange kvinner som deltok på laksekonferansen og fortalte om sine laksetradisjoner. Mange grepa urfolkskvinner tok til orde for bedre systemer der laksens fremtid blir satt i sentrum.

Sjølaksefiskerne deltok på konferansen. For meg gjør det inntrykk når sjølaksefiskerne påpeker at et ensidig fokus på at det som skjer i elv rammer deres mulighet til å påvirke lakseforvaltningen. De påpekte helt riktig at laksen tilbringer mesteparten av livet sitt i sjøen, og at vi derfor trenger mer kunnskap om hvilke faktorer som påvirker laksen der.

Skoltesamene fortalte om sitt laksefiske, Livjelak-fisket. De har også bestemt selv at de vil la være å fiske laks i år på grunn av lavt lakseinnsig. Mener Norkalottfolket at skoltesamene som urfolk ikke har rettigheter til laksefiske? Den tidligste kjente nedtegnelsen om skoltesamene laksefiske i Neidenelva er fra 1598. Både Russland, Finland og Norge har tatt utgangspunkt i skoltesamenes rett til kastenotfiske. Når tre stater klarer å anerkjenne og forstå det, så burde også Nordkalottfolket klare å forstå det. Når Nordkalottfolket benekter rettighetsbildet, så er de mer bakstreverske enn den norske stat i å anerkjenne at urfolksrettigheter skal gjelde.

Samers rettigheter må anerkjennes og vår stemme må være med i regulering og forvaltning av vår felles lakseressurs. Samers rettigheter fortrenger ikke andres rettigheter. Men våre rettigheter må være anerkjent for at vi skal bli hørt. For oss er erklæringen en måte å styrke vår forpliktelse til å ivareta laksen som ressurs, nå og i fremtiden.

Man kan godt være uenig i innhold og ordbruk, men latterliggjøring av oss selv og andre urfolk er en arv fra fornorskningen som vi må kvitte oss med. Latterliggjøring er en mekanisme som får oss til å føle oss mindre verd. Det er ekstra dumt å bruke det på den politiske slagmarken.